Med solen på vei opp over Trollbackarna, stadig kortere tid til fellesstarten og ikke minst en bankettbuss i sikte, lå alt til rette for at tredjelagsgutta skulle klemme ut sine siste krefter i Glimåkra. Her er deres historie!
7. etappe – Peter
Jeg skal fatte meg i korthet (lol, no) Jeg ankom arena litt før halv fire på morgenen, hadde drasset med meg bagger og alt som skulle hjem etter etappen var gjennomført. Forventet egentlig å gå ut i lyset basert på arrangørenes stipuleringer, men hadde ladet lykta for sikkerhets skyld. Timene før oppvarming skulle brukes til å ta inn den legendariske TioMila stemningen. Dessverre gikk etappen min på den tiden av Tiodøgnet hvor de fleste tenker “kanskje jeg skal få meg litt søvn”, så stemningen var ikke helt på topp. Én time eller to før antatt start kjente jeg sulten banke på, så jeg ordnet et siste måltid før jeg gikk i ilden, noe som kanskje i retrospekt jeg ikke burde gjort.
Så kom tiden, jeg snørte på meg skoa, tok på lykt og batteri, alt toppet med den grønn-gule og svarte NTNUI drakten, og bega meg ut på oppvarming. Utover morgenen ble morgenlyset sterkere for hvert minutt jeg varmet opp, og jeg begynte å bli bekymret for at jeg måtte løpe TioMila i dagslys. Oppvarmingen gikk smertefritt og jeg følte meg i full modus til å gå ut og gjøre jobben. Treningsgrunnlaget er muligens noe av det dårligere jeg har løpt TioMila med, med det skulle ikke stoppe meg fra å ha det gøy og gjøre noe jeg elsker.
Fra jeg fikk kartet i hånda gikk hodet i arbeidsmodus, jeg hadde gjennomført en precamp, jeg visste hva jeg skulle gjøre, nå var det bare å gjøre det. 50 meter etter startpunkt snublet jeg i den første pinnen jeg løp over. (sukk) “Er det sånn det skal bli?”, tenkte jeg over den første åpne engen jeg krysset. Men jeg bestemte meg….Nei. Jeg stoppet på den første veien, pustet, nullstilte, og dro opp sokkene (de hadde falt ned i nevnte fall, og jeg har blitt fortalt at svenskene er nøye på sånt….de er nok ikke det)
Denne nullstillingen var det jeg trengte, tankene var igjen på arbeidsoppgaver og jeg plukket post etter post, løper etter løper. Hver gang jeg passerte én snudde jeg meg og så på fargen på startnummeret. “Yessss…han løper min etappe, snakkes aldri!” var én av tankesprangene som dukket opp iløpet av løpet. Mange vil kanskje tenke at slike tanker er gift for konsentrasjonen. Men akkurat nå gikk det såpass bra at jeg bare feedet meg selv for hver løper jeg passerte, jeg var i sonen. Og tempoet var høyt, det merket jeg selv. Jeg tok veivalg jeg visste vi hadde snakket om på forhånd kunne være for risky, men jeg følte jeg ikke kunne bomme. Jeg plukket flere løpere og bommet ikke én meter. Det var deilig.
Så fikk jeg det, over en åpen eng godt over halvveis kjente jeg at magen ikke kjentes som den burde, jeg var ikke sliten, men jeg klarte ikke å løpe. I et høyt og ambisiøst hopp opp på et steingjerde kjente jeg at jeg nesten dreit på meg (I etterkant kanskje det hadde lønt seg). Gående over engen forbannet jeg den fattige hamburgeren og den akkurat litt for varme suppa jeg kastet i meg før start, fordi jeg var litt sulten. Jeg tapte tid, muligens ikke dyrebar tid, men tid som kunne booste egoet mitt i kommende dager. Dritatrangen slapp taket litt, og jeg kunne fullføre løpet i nogenlunde verdig stil og løpet holdt til en OK tid.
Rett etter målgang var jeg svært skuffet av egen planlegging og eget matinntak, men i senere tid har jeg sett at det var mye her å være motivert av fremover. Listen kids, noen ganger er det bedre å være litt sulten enn å nesten drite på seg på vei over et steingjerde. Den suppa var litt for varm uansett. Ikke verdt det….. 3/10. Hu og Hei!
8. etappe – Ole Jørgen
Bommet ganske mye. Løp fort og spiste mye karbis fra grillvogna.
9. etappe – Lavran
Etter å ha tilbrakt hele stafetten i lavvoen til 4. laget, og fortvilet prøvd å tyne noen små timer søvn ut av natten, evig avbrutt av trommende regn og en speaker som har bestemt seg for å holde alle dagetappeløperne oppe hele natta, stod jeg altså opp til dagslyset og, utrolig nok, opphold. Jeg rakk å chugge nesten en liter med vann, spise en tørr brødskive og å heie Audun Heimdal inn i mål før min etappe startet. Det første jeg gjorde når Ole Jørgen ga meg det lille A4-kartet var å sjekke at jeg hadde fått riktig kart, i frykt for å måtte kjøpe en kasse.
Heldigvis stemte alt, og jeg bega meg ut på en fem kilometer lang mellomdistanse. Løpet i seg selv i helt middels. Litt småbom på omtrent annenhver post, og noen særdeles dårlige taktiske avgjørelser underveis, men uten de helt store tidstapene, klarte jeg å komme gjennom løypa i god tid etter fellesstarten. Sliten, gjørmete og med et smil rundt munnen fikk jeg slengt meg inn dusjen, hevet på meg noen nesten tørre klær og sett på at ankermannen nok hadde trent mer enn meg i vinter, da han sørget for å bikke laget under den magiske top 100 grensa.
10. etappe – Sturla
Ble klart i løpet av OJ sin etappe at det lå an til fellestart, men lot ikke det putte en demper på humøret. Magne bra løpere på min etappe skulle også ut og vi kjempet fremdeles om topp 100. Var supergira og hang meg med i en sterk klynge i begynnelsen. Var bekymra for fysikken etter en vinter med lite trening. Heldigvis hadde jeg luktet på o-skoa i flere uker før tio, så formen var tipp topp tommel opp. Stod distansen bra og spurtet oss innn til en nydelig 97-ende plass.
Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. Snakkes i #2020!
