5.etappe – Hans Petter Mathisen
Vintertrening
Vintertreningen gikk ganske bra i november, ganske dårlig i desember før jeg trente veldig bra i januar og februar. Var der mer motivert enn på mange år, og var inspirert etter en del gode resultater i fjor. Hadde veldig troa, men fra mars helt til Tiomila har det meste gått ræva. Masse sykdom, jernmangel og småskader. Når da coronaen kom 2 uker før start sa jeg fra meg plassen, som jeg da følte var helt riktig, men som skulle vise seg å være min største tabbe siden jeg diska laget på tio i 2015.
Precamp
Precampen var for min del preget av masse usikkerhet rundt egen form. Løp omlag 20 min i middels fart på vei til precampen på tirsdagen, der kroppen var ganske søppel. Teknisk satt det i alle fall veldig bra. Følte meg syk på onsdag, og brøyt økta etter en kilometer. Langt, langt nede da, og sendte melding til UK og sa at jeg kjente meg dritt. Vi valgte å Avvente allikevel, og jeg ga det et ærlig forsøk på torsdagen med svår 5 km på Swedish League. Formen var nok relativt søppel da også, men en prikkfri teknisk gjennomføring ga et resultat som ga klarsignal fra UK og da ble jeg innstilt på å løpe. Jeg fikk selvfølgelig et hovent kne etter løpet, slik at jeg haltet rundt torsdag kveld og delvis fredag. Kjente også på dårlig samvittighet over at spurven måtte leve i usikkerhet.
Lørdag morgen var kneet relativt bra, og kroppen ellers kjentes også ganske bra ut, så var vel først da jeg var helt sikker på å løpe. Har vært nervøs mange ganger før, men i år ble det spesielt. Siste tio for NTNUI, et latterlig bra lag, elendig oppkjøring kombinert med dårlig samvittighet var vel mye å takle. I tillegg hadde jeg ikke fått trent natt på en stund og hadde ny lykt. På mange måter elendig forberedt.Det eneste som holdt selvtilliten noenlunde oppe var nok at jeg følte at etappen skulle passe meg veldig bra, med tanke på at det var delvis natt, ikke alt for lang og lite tråkk i skogen.
Litt generelt vil jeg si at vi bodde relativt bra (litt lite såklart men ok NTNUI-standard), trygt å ha en lagleder med god kontroll på kjørekabaler, startnummer og alt det man trenger.
Løpet
Oppvarmingen var til dels helt jævlig. Klarte ikke prate med Marlin, og hadde visst bare slengt jakka til hun og Styrk. Jeg klarte heldigvis å komme inn i sonen de siste minuttene, og fikk overbevist meg om at 5. etappe skal jeg være jævla bra på uansett oppkjøring. Første strekket besto av et halv-langt strekk, og ser vi skal opp slalombakken. Kjenner at jeg henger greit med Kornelius og Anton Kuukka, og er lettet over det. Ellers merker jeg med en gang at lyset fra lykta lyser litt for mye rett-ned, slik at jeg blir litt blendet når jeg leser kartet. I tillegg må jeg tidlig justere litt på den da den ikke sitter ordentlig. Klarer i alle fall å ignorere det greit, og kommer bra inn i kartet de to første postene. Løper trygge valg og roer ned inn i postene. I det krevende skrålipartiet blir det flere småbommer, ting sitter ikke helt teknisk. Alltid slitt i skrålier og utfordringene med lykta føler jeg påvirker flyten i kartlesinga litt. Heldigvis blir jeg aldri stresset, så jeg tar meg fint inn og unngår større bommer. Etter skrålipartiet tar slutt er det enklere orientering, og jeg har relativt god kontroll. Et par mindre svinger blir det, men jeg føler ting sitter greit. Får fint selskap med Kuukka og Kornelius store deler som er fine folk å løpe med. Begynner å miste det litt mentalt mot slutten, men klarer å lese nok kart til å finne de siste postene greit. Prøver å gi alt jeg kan helt inn, men er vel desidert dårligst på laget i spurten. Mister det ganske så greit etter målgang og blir vel liggende å hulke et par minutter, og ikke i stand til å bli intervjuet av Haugen en gang.
Erfaringer
Man lærer så lenge man lever. Skal i alle fall aldri si fra meg en plass uten å ha tatt en grundig diskusjon med UK først. Synes også valget om ny lyktsponsor kom alt for tett på Tiomila, det bør ikke gjentas. Bli komfortabel med lykta er en alt for vesentlig del av å løpe Tiomila. Jeg er også usikker på om det var et riktig valg at jeg løp tiomila, da all usikkerheten, det at vi hadde noe ekstra å løpe for og den ræva formen kombinert med vanlige tio-nerver nesten ble i overkant. Samtidig tror jeg noe av styrken til laget var at vi alle fikk etapper vi var veldig komfortable med, og som vi vet at vi behersker. Det synes jeg UK har lyktes veldig godt med både i år og på Jukola i fjor.
Må si litt om lagets innsats. Vanvittig imponert over den roen alle løper med. Ulrik, aldri stresset, sikre valg, løper inn teten når han vil. De taktiske evnene, fysikken og stadig bedre teknikk gjør at jeg ikke ville bytte han ut med noen på en førstetappe. Eddy, debutanten. Han er jo så lugn og lar de andre stresse avgårde. Aldri noen tvil, han skulle inn med tetklynga. Mats leker seg i feltet, sprenger det mot slutten, mooner og har Linnè med seg. Taktisk perfekt og lever 10/10 i intervjusonen. Sander. Långa da, er jo en lek. Skakke vise seg frem, skal inn i tet, igjen gjør vi akkurat det vi skal. Vestøl. Løper i teten på tio som om han aldri skulle gjort noe annet. Rasmus Andersson, hvem er vel det. Isak. Marerittstart, men stresser ikke for det. Stafetten er jo lang, et par-tre minutter hva er vel det. Kanskje det som imponerte meg aller mest. Og så Eirik da. Må glemme Jukken 2021 snart, er så lekent og rått. Albin R kommer til å ha mareritt om de svarte, gule og grønne draktene en stund til. Så nummer 99. Bommer med kamera i ryggen, men hva gjør vel det. Simona har noe å lære, er så lugnt. Alt er lugnt, vi har tid til å bomme, vi er jo best. Elias ser jo det han også. Mater post på post, før det kommer en bom. Men, går bra det, bare fortsette å gjøre jobben. Bommer en gang til, men igjen stoppes det opp. Pustes, dette går jo bra. Han skal bare ta seg inn og så skal vi vinne tio.
Hvor får vi denne roen fra? Hvordan kan 10 stk løpe for seieren på tio uten å stresse? Uten å miste hodet? Klart vi bomma litt, vi fikk hjertetrøbbel, skoen røyk og lykta satt ikke. Men det gjør ikke noe, vi var jævlig gode på å nullstille, beholde roen og fortsette å gjøre jobben. Og når vi da er best så vinner vi jo, vi gjør jo det.
