Forventningene var høye, men litt modererte grunnet skadefrafall før jentene skulle ut å kjempe i Venla. Les om jentenes løp og hvordan de skaffet seg verdifull stafetterfaring før #2020.
1. etappe – Malin
Veldig overrasket da laguttaket kom. Hadde ikke forventet å skulle løpe på førstelaget. Men med det tatt i betraktning var det bare å ta utfordringen og gjøre sitt beste. Startet lagt fremme siden NTNUi løp bra i fjor. Føler meg ikke helt topp fysisk før start og får også kjenne på dette gjennom hele løpet, dessverre. Løper et dårlig teknisk løp og blir stresset over mindre og større feil, og tar ikke de nødvendige stoppene for å hente meg ordentlig inn underveis. Taper alt for mye tid til at vi skal klare det som er målet. Selvfølgelig veldig kjedelig at vi skal få en så dårlig start på stafetten og havne på etterskudd. Får bare prøve igjen neste år! Da når vi målet!
2. etappe – Karen Oline
Omtrent ei uke før Jukola sparket jeg kneet litt for hardt i en stein. All planlagt løpetrening ble dermed byttet ut med smøring av Voltaren-krem og nedising. Tirsdag greide jeg å løpe (halte) 4 * 100 meter i bratt motbakke, jeg var altså klar til å reise på precamp dagen etter! I løpet av precampen ble kneet heldigvis så bra at jeg følte meg klar for å løpe stafett
Jeg brukte tida fram til startpost til å legge en plan for hele løypa, og var godt forberedt på vei ut i skogen mot 1.-post. Både den og de neste postene var der jeg mente de skulle være. Tydelige koller og store steiner som holdepunkt, samt gode detaljer for siste sikre gjorde at orienteringen fløyt bra videre. Mye løping ensam (ikke helt i tät) i starten av løype ble byttet ut med klyngeløping mot slutten etter å endelig ha møtt på en gjeng med bra fart. Selv om det er morsomt å løpe alene, er det også kult å løpe i felt. Denne gangen var det så gøy at jeg godt kunne hatt noen poster til, men siden jeg begynte å bli sliten var det også godt å spurte i mål for å sende ut Tilla på sin etappe.
3. etappe – Tilla
Nervøsiteten slo litt ekstra inn når jeg plutselig rykket opp til 1.laget. Klarte å roe meg noe ned, her var det bare å gjøre sitt beste og løpe et jevnt løp. Fikk kartet av Karen Oline som hadde løpt en super 2.etappe og løpt opp rundt 30 plasser. Brukte den første kilometeren til startpost på å lese meg inn på kartet og ta ut de fleste veivalgene. Gikk rett i første post (for første gang på jukola) og tenkte at dette skal da gå bra. Store Tuna kom susende forbi på vei til 2.post, her var det bare å vinke og si hade. Fant ut at det viktigste var å gå i rett gafling og ha kontroll selv. Prøvde å løpe sikk-sakk mellom 1.-og 2.etappeløperne så godt som mulig videre inn i skogen. Fikk en liten sleng på 4.post, men ellers sikret jeg greit inn mot veksling. En helt grei stafettetappe, ingen store bom eller tidstap. Ved kartplanken sto superIngrid klar til å levere, så her var det bare å rope lykke til før hun stakk av med kartet i en forrykende fart.
4. etappe – DBL
Etter mye snakk om at Jukola-terrenget skulle være stygt og krevende var jeg forberedt på å løpe en tøff og teknisk siste-etappe. Siden laget ikke hadde fått den starten vi hadde håpet på, var jeg klar for å være offensiv og plukke så mange plasser jeg kunne. Tilla sendte meg ut etter å ha løpt et jevnt godt løp. Jeg nølte litt inn i 2. og 5. post, men ellers hadde jeg god kontroll og kunne plukke postene som jeg ville. Bekymringen på forhånd viste seg å være bortkastet, terrenget var mye mer lettløpt og oversiktlig enn forutsett. Det hjalp selvsagt at et par tusen damer hadde tråkket ned skogen på etappene før. Mot slutten havnet jeg i en klynge, men etter å ha spikret nest siste og koblet ut fornuften på vei ned hogstfeltet til sistepost, fikk jeg en luke til de andre. Gøy med en bra etappe, men neste år skal vi vise at vi kan mer enn en 38. plass!
Med verdifull erfaring og masse gode minner i bagasjen hjem fra Finland, er jentene klare får å vise neste år hvor de hører hjemme: i tet!
