Andrelagsbabesa – lagfølelse = boost

Som om det ikke var nok med et knallgodt førstelag i damkavlen, var også andrelaget bunnsolid i årets tiomila. Etter å hå bygget uslåelig lagfølelse på precamp og så definitivt gjort jobben i skogen kunne jentene juble som 4. beste andrelag og beviste med det hvilken fantastisk bredde vi har i toppen!

1. etappe – Malin

Var veldig rart å ikke skulle reise på tur med eller løpe TIO for Freidig i år. Har alltid gjort dette og det har alltid vært bra. Selv om det var en ny opplevelse i år, visste jeg det kom til å bli bra. Etter alle treningene sammen med NTNUI det siste halvåret kunne ikke denne turen slå feil. Skulle løpe første etappe på 2. laget og var ganske spent siden jeg ikke hadde løpt et eneste skogsløp denne sesongen. Var derfor usikker på hvordan kroppen kom til å fungere i skogen. Hadde heller ikke løpt spesielt mange rolig økter i skogen, men visste jeg kunne gjennomføre et greit løp om jeg bare beholdt roen og fikk sett litt på terrenget dagene før.

Etter at 2.laget hadde løpt så godt i fjor sto vi langt fremme i rekkene ut fra start. Til startpost var målet og holde seg på beina og løpe uten å egentlig lese så my kart før flata hvor man så startpost. Dette gikk overraskende bra, og følte en periode at jeg lå litt langt fra. Da var det bare å lese kartet litt tidligere enn det jeg hadde planlagt. Ble ganske overrasket da jeg så det første strekket, syntes det var overraskende «lett», så da var det bare å løpe på videre. Løper deretter bra og henger greit med. Går senere på en bom midtveis og taper klynga jeg ligger med. Klarer å ta meg sammen etter bommen men det går for sakte i forhold til klynga jeg tapte. Går greit i de neste postene og unngår flere bom, men løper nok ikke det beste veivalget på det første langstrekket. Kommer inn rett bak førstelaget, men vet med meg selv at jeg skulle klart mye bedre da beina egentlig føltes ganske bra. Heldigvis løper de andre på laget bra, og resultatet blir ikke dårlig! Veldig glad for å få løpe på lag med en så herlig gjeng. Gleder meg allerede til fortsettelsen med denne bra klubben og gjengen. #Vinnetio2020

2. Etappe – Tonje

Det som utmerket seg i forkant av årets stafett var stemningen i laget. Dagen før stafetten hadde vi gått rundt på arenaen og jeg tok meg i å tenke over hvor gira alle var. Før avreise fra precamp til arena dukket tio-nervene for første gang skikkelig opp. Vi ønsket hverandre lykke til og bruste med fjøra. Med lagfølelsen på topp merket jeg også at alle var fokusert og utrolig spente på hva som var i vente. Jeg følte meg inspirert etter lagmøtet kvelden føre og gledet meg. Jeg var klar for å utføre mitt oppdrag og gripe sjansene som skulle dukke opp.

Jeg vekslet ut kun 10 sekunder bak 1. laget og Ane samme etappe. Det var mye folk rundt meg, men fokuserte på kartet og min egen orientering. I noen tilfeller kunne jeg kanskje ha satset mer for å komme opp i grupper foran meg, men ble vel kanskje vel passiv som følge av den safe stefettorienteringen. Ellers gikk løpet mitt veldig bra, hadde kjempe spreke bein, følte meg godt forberedt. Alt gikk smukk smukk, og oppdraget ble vel gjennomført. Det var fett å løpe årets tiomila, og neste år skal vi løpe minst like bra som i år! Vi rulte Hu og Hei!

3. etappe – Elin

LÅNGA DAGEN. “Ska JAG springa den sträckan?? ” var det första jag tänkte när jag såg laguttagningen. Paniken och nervositeten slog mig direkt. Lite visste jag då hur taggad och redo jag skulle känna mig när jag såg Tonje springa förbi min modersklubb IKHPs både första och andra lag in mot växling.

Men för att återgå till förberedelserna så måste jag ge otroligt med creds till mina lagkamrater som bara efter någon timme på precamp fick min osäkerhet att tacka för sig. Efter det byggdes lagkänsla som aldrig förr och stämningen inför lördagens happening var på topp. “PERFEKT,” tänkte jag.

Ut mot startpunkten springer jag i klunga med de två andra IKHP-löparna hack i häl och jag hör hur min tidigare klubb hejar på oss. Här inser jag det gyllene ögonblicket att bevisa klubbens stora förlust AKA mig. Första kontrollerna ligger jag safe kvar i klungan och ser till att allt går rätt till. Inga problem än så länge, men när det första långsträcket kommer och jag märker att gruppen drar rakt mot ett STORT grönområde ser jag inget annat än att frigöra mig från klungan och springa runt på stig. Jag kommer ihop med andra löpare efter ett tag men de är bara som prickar i periferin när jag spikar grönområdeskontrollerna. In mot passering är jag återigen ensam och kontrollerna sitter där de ska även på den sista rundan. När vi ska kryssa banan för sista gången möter jag en klunga och ser med glädje att båda IKHP-löparna är påväg till den kontroll jag redan tagit för flera minuter sedan. Score. Nu ska bara den viktigaste uppgiften, att ta laget felfritt in i mål, slutföras och det går som på räls. Jag växlar med stolthet ut Tilla på fjärde etappen och tackar därmed för mig.

4. etappe – Tilla

Jeg hadde lenge gledet meg til tio, kanskje litt ekstra mye i år siden dette var min første tio med verdens beste klubb<3. Etter både påskesamling og precamp var jeg klar for å endelig sette treningen til pers, og se om det jeg hadde lært kunne brukes til noe fornuftig i løypa. Med NTNUI-trøya på for første gang og nylakka negler i grønt, gult og svart måtte jo dette gå bra! Elin vekslet meg ut med et smil og en siste påminnelse om å sjekke at jeg hadde riktig kart.

Siden jeg hadde en såpass kort etappe var jeg forberedt på at her ble orienteringen ekstra viktig. Løp helt alene i starten, og tok meg tid til å orientere og det meste gikk egentlig greit. Selvtilliten bygde seg opp, post for post. Etter hvert ble nok selvtilliten litt høy og fokuset litt lite, så gikk på noen små slurver mot slutten. Likevel, unngikk de store bommene og kom meg gjennom løypa uten større tidstap. I innløpet ble jeg møtt med Huing og Heiing for første gang i karrieren og klarte å løpe på litt ekstra de siste meterne bort til Åsne og kartplanken. Gleder meg til enda mer huing og heiing neste år, og selvfølgelig til å #vinnetio2020 !

5. etappe – Åsne

Første gang jeg har siste (og i det hele tatt en sen) etappe på tio. Hadde ladet opp bra på precamp, men var allikevel bra nervøs før start. Brukte tiden på å følge med på de andre fra NTNUI, og etter lykkeønskninger og klapp på skuldra var jeg klar for å gå inn i vekslingsfeltet. Løp ut litt bak en klynge, men visste det viktigste var å komme inn på kartet. Kom inn en god flyt ganske raskt, og prøve å orientere selvstendig så mye jeg klarte. Blir for ganske få folk i skogen, men var forberedt på at det kunne bli ensomt uti der.

Ser en til to løpere foran meg, og mot slutten blir vi en liten trio med ganske forskjellige egenskaper. En som orienterer som en Gud, en som er hissig og ikke slipper meg forbi, og jeg som er ganske fornøyd med livet men allikevel skulle ønske det gikk litt fortere. Klarte allikevel ikke å løpe fra uten å bli hentet inn igjen. Fikk en god dose mental energi på passering (lønner seg å passere samtidig som Ingrid løper i mål), og tok fatt på siste del. Prøver meg på et selvstendig veivalg, men møtes igjen inn mot posten. Har ristet av oss den tredje løperen. Mot neste siste gjør vi en liiten feil, jeg skjønner det først og kan cruise inn mot siste post. Kommer en løper til mot samme post, irriterer meg litt at jeg blir løpt fra, men når jeg får bekreftet at det er meningen at hun skal løpe fortere enn meg går det bra. Hu og hei, Tio er alltid stas!!!!! Neste år klarer vi topp 25!

Jentene kunne ikke uttrykt det bedre. Bring on #2020!

Tarjei Holo

Følg med på bloggerne sesong 11, kommer på TV2 høsten 2019.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *