Helgen 11-12.mai var det klart for Norgescup og NM Ultralang i Bjugn på Fosen. Dagen startet tidlig på lørdag med ferjetur for å rekke Norgescup mellom.
Selv om værgudene ikke viste seg fra sin beste side var det en god dag, med raskt og nydelig terreng. Av gode plasseringer ble Ane og Thea henholdsvis 2 og 5 i D19-20. I D-21 var det mange gode plasseringer, hvor Ingrid L. ble 2 og Karen Oline 3. Anna fikk den bitre 4.plassen (og dermed ingen premie), mens Malin ble 6, halvannet minutt bak sin mor. For herrene ble Audun 2, Emil 5, Eirik 7 og Rasmus 10. Løypene kan sjekkes ut i Livelox.
Resten av dagen ble brukt på avslapning og inntak av karbohydrater i Botngård. Der den lokale restauranten fikk grei omsetning fra NTNUIere.
På søndag var det klart for den store kraftprøven, med 21,6 kilometer for herrene og 16 kilometer for damene. Våre damer og herrer gjorde det veldig bra! Det ble sølv til Ingrid, bronse til Karen Oline, Malin ble 4, og 5. plassen gikk til Anna (og dermed fikk hun premie). For herrene løp Audun inn til sølv, Rasmus ble nummer 6 og Emil 8!
Våre beste jenter!
Da forfatteren ikke løp selv, er oppgaven å fortelle om opplevelsen delegert videre til et knippe løpere.
Hadde gledet meg til NM ultra lenge! Fikk det til bra i fjor og formen har vært bra så langt i år. Startet 3 min før Olav Lundanes og forventet egentlig at han kunne finne på å åpne såpass hardt at vi ganske tidlig kom til å møtes. Tenker ikke mer på det når løpet er i gang og åpner i mitt eget tempo og finner raskt flyten teknisk. Omtrent en time ut i løpet synes jeg der er rart at jeg verken har sett noe til løpere foran eller bak, men like etter får jeg øye på Håvard Haga og får en rygg å løpe etter. Tar også igjen BJ, men jeg ligger mest bak da tempoet er mer enn høyt nok. Føler meg bedre fysisk igjen etter hvert og skimter flere rygger foran som jeg tar igjen inn til kartbytte. Får i meg dagens tredje gel ut på løypas siste del. Ser at Olav ikke så langt bak og bestemmer meg for å ikke bli tatt igjen, så øker tempoet da jeg ser det ikke er så langt igjen til mål. Har bra meg krefter igjen siste delen, så holder lett unna og øker faktisk avstanden en del. Kanskje kunne det blitt gull med enda lenger løype?
NM ultra begynte med å sitte inne på forstart og grue seg til 2 timers myrløping i vekslende sludd- og haglbyger. Men heldigvis sluttet det å regne innen jeg kom meg ut av startbåsen, og jeg gledet meg til å ta fatt på de 610 høydemetrene og nesten 16 kilometerne. Løp ganske bra første tredjedel av løpet, men taper en del på dårlig veivalg og ubesluttsomhet på det evigvarende strekket til 6. post. På vei til kartbytte begynte jeg å tenke at jeg hadde løpt altfor sakte, siden jeg ikke var sliten nok til at det bare var 4 km igjen. Angret ganske fort på at jeg tenkte dette, for på det siste langstrekket kjentes beina ut som sement, og det ble mye gåing i myra. Heldigvis var det mest nedover til mål, og etter en lang, bratt og slitsom, men fin tur i et nydelig terreng var det godt å ta steget opp på pallen for første gang (individuelt) i senior-NM-karrieren
På forhånd var jeg klar over at Ingeborg Eide og Ingrid Lundanes var favoritter, og regnet med at den siste medaljen skulle deles ut til en NTNUI-er, men at det ville bli en hard kamp mellom oss. Opp til 1.-posten tok jeg meg god tid til å se på kartet og fikk planlagt de fleste strekkene. 3.-posten hadde jeg raskt kategorisert som enkel, det var bare å følge en sti og ei myr som gikk rett på streken. Men som o-løper er det skummelt å si at et strekk er enkelt, og selvfølgelig løp jeg skjevt ut fra 2.-posten, og fikk dermed ikke den lette traseen med sti og myr som jeg hadde planlagt. Planen før start var å løpe godt o-teknisk for å unngå slike omveier, så det var bare å skjerpe seg og fortsette videre. De neste postene fløt jeg fint gjennom, og jeg er spesielt fornøyd med 6.-strekket. Arrangøren hadde visst vært litt nervøse når de skjønte at jeg hadde tenkt meg opp mellom noen skrenter og stup, og begynt å lure på om det egentlig var synfart godt nok der. Heldigvis for både dem og meg stemte selvfølgelig kartet. Det var bare å klatre opp i mosen og lyngen, det hadde jeg jo fått trent på opp til 1.-posten. Tanken om at det lå en medalje jeg hadde veldig lyst på i Fosenhallen ga motivasjon til å løpe på selv om det til tider var tungt i myrene. På TV-posten var det kartbytte, og det var godt å se at løypa nesten gikk direkte ned til mål. På tross av en høydeforskjell på -90 meter fra kartbytte og til arena er det motbakkene jeg husker fra denne delen av løypa. Det er mulig at flatene også begynte å føles som motbakker på dette tidspunktet. Skiløype har i alle fall aldri vært så tungt, ikke en gang på ski. Etter over to timer i skogen, nesten uten å ha sett et eneste menneske var det nervepirrende å løpe inn mot mål. Det var morsomt med en stor heiagjeng utenfor hallen, men med beskjed om at jeg kjempet om bronsen var det ikke noen grunn til å roe ned og nyte innspurten. Inn mot mål var det vanskelig å høre hva speakeren sa, men det var helt fantastisk å se opp på storskjermen og se at jeg løp inn på medalje. YES!
Etter en fantastisk oppladning på Botngård Samfunnhus som brakte minner til overnatting på o-landsleir, trøkking av pizza/smågodt, skuffelsen av å ikke få premie for 4.plass(!!!) i NC så gledet jeg meg stort til NM Ultra. Løypa var fin, terrenget var nydelig, formen og gjennomføringen av strekkene varierte, uansett ble det en flott tur. Skulle gjerne vært 2 min bedre (alle tiders sjanse til medalje), men så god var jeg ikke idag. Kaffen jeg drakk morgenen etter fra min fantastiske premiekopp smakte utrolig godt . Løper gjerne NM Ultra 15 ganger i stedet for å skrive master.
I Sverige har vi ju masstart på ultralång så var nåt nytt för mig att få testa på denna formen med individuell start. Fördelar: Mäktig känsla att dunka runt ensam i vacker fjällterräng i 2,5 timmar och behöva tänka på taktisk disponering av loppet och hur hårt man vågar pressa tidigt. Nackdelar: Ingen att hänga. Inga rumpor att se på. Mina största framgångar på ultralång har varit i Blodslitet i Fredrikstad där jag haft båda två. Många tror kanske jag tänker mig som en tekniker som vill göra jobbet själv, men har sista åren verkligen lärt mig uppskatta den fina konsten hängning. Slippa tänka är ju skönt. Så hoppas på att kunna lägga kartan i fickan igen på blodslitet i höst. Loppet nu i helgen var väl annars bra objektivt sett. Men det svider ju lika mycket som alltid att återigen bli slagen av min rumskamrat i Bananen Bar, Peakdun. Skammen av att komma hem och inte vara bästa Banan helg efter helg börjar tära på psyket, och min sociala status i kollektivet fortsätter sjunka som en sten. Får hoppas att hans storform hjälper oss till seger i EC Dahls på torsdag.
Årets ultra (og min første) bød på lange strekk, kortere strekk, sol, hagl, snø og regn. En lang affære, men med nydelig terreng underveis. Jeg ble ikke skuffet etter å ha lest arrangørens påstand om et jomfruelig terreng med få stier. Mye myrer, snaufjell og relativt lettløpt hvit skog ga mange rett-på varianter på strekkene. Løp mye på kompasset og brukte myrdrag der det passet. Så ikke mange av kanonene underveis, da elitetoget startet litt for langt etter meg. Fikk allikevel en god fight mot Jakob (som startet 3 min bak) om å bli best på kjøkkenet. Digg å sige forbi opp mot 15. post, og så få stor nok luke på vei ned til mål.
Var alt for lite nedoverbakker og for mye oppoverbakker. Ellers så løp jeg kontrollert inn i alle postene og koste meg i løypa! Vant spurtkonkurransen med 36 sek mot Are (41) og MØ (39).
