“Låt det vara ljust,” sa SvenskeGud, og det ble lyst over Glimåkra. SvenskeGud sperret opp øynene da han skimtet noe fantastisk mellom grantoppene! Jammen var ikke de deilige NTNUIbabesa fortsatt ute i skogen!
7. etappe – Ingunn
Var spent på hvordan kropp og sjel kom til å være underveis, men det kjentes fint da jeg sto opp. Rett før jeg løp ut kom førstelaget i mål, det var motiverende! Jeg prøvde å starte rolig, men det var litt demotiverende da Håkon Fruseth på 7. etappe på bygglaget kom flygende forbi allerede på vei til 1. post. Han så jeg aldri igjen. Etterhvert fant jeg noen gubber å løpe med, men det var tydelig at de var sprekere enn teknikken tilsa. Jeg løp bak en fyr i blå trøye fra Tranås på vei til 4. post, men han løp fort, så jeg mistet ham snart av syne. Etter noen tekniske poster i et grøntfelt dukka han plutselig opp igjen, og han viste imponerende chugge-ferdigheter på drikkepost.
Deretter tok vi litt ulike veivalg, og han forsvant. Litt over halve løypa var tilbakelagt, og plutselig kom en haug med løpere fra fellesstarten på 10. etappe imot meg på en sti. Heldigvis var de galante, så jeg kom meg gjennom hele klynga uten altfor mye knuffing. Like etterpå dukket en gammel kjenning opp enda en gang, kompisen min fra Tranås! Jeg var klar for en hard langspurt til mål, men så tok vi ulike veivalg igjen. Spennende! Nå gjensto den kanskje morsomste delen av løypa, den steinete kolla ved arena. Jeg koste meg med postplukken, og plutselig var jeg allerede på sistepost. Jeg tapte dessverre spurtoppgjøret mot en sprek fyr, men det viktigste var at gubben fra Tranås kom i mål ett minutt bak meg!
8. etappe – Ane D
Etter nøye kalkulering, heftig hoderegning og lærdom fra tidligere 8. etapper, kom jeg frem til at sannsynligheten for at jeg skulle ut på fellesstart var ganske stor. Planen var derfor klar; jeg skulle legge meg etter ledelsen på første etappe hadde vekslet og sove frem til målgang for vinnerlaget (les NTNUI). Alt gikk dessverre ikke helt etter planen da o-entusiasten i meg tok over og jeg våknet annenhver time for å sjekke liveresultater.. Det var derfor minst én trøtt Ane som tuslet rundt i vekslingsområdet og ventet på at klokken skulle bli ti over ni.
Selve fellesstarten gikk roligere for seg enn forventet, og deler av utløpet gikk i gående tempo. Planen hadde vært å ta det relativt rolig, men konkurranseinstinktet kicket litt inn på de første strekkene. Før start hadde jeg fått tips om å være sykt nøye på kursen i grøntfeltene mot enden av kartet, noe jeg tok på alvor. Det var derfor ekstra gøy å kunne treffe disse postene på første forsøk og enda mer gøy å se andre løpere virre rundt blant trærne på måfå. Etter å ha løpt et par strekk helt alene havnet jeg plutselig i en litt større klynge av 10. etappeløpere da jeg begynte å nærme meg passering. Jeg hang meg litt fast på disse, noe som hjalp litt på det ellers luntende tempoet mitt.
Under passering fikk jeg god oversikt over resten av løypa og ble litt irritert på løypelegger når jeg innså at jeg skulle bli nødt til å krysse Trollbackarna litt for mange ganger, men fikk en god boost fra både Annas high five og sportsdrikke fra drikkestasjon før jeg la ut på de siste strekkene for helgen. På første posten etter passering klarte jeg å legge inn en liten bom, så bestemte meg for å være litt mer nøye på o-teknikken på de resterende postene. Unngikk både unødvendig klatring og bom på resten av løypa, så det var digg å til og med kunne legge inn en liten spurt da oppløpet var litt kortere enn på lørdagen siden jeg nå ikke skulle veksle videre med noen.
9. etappe – Tale Strand
Jeg startet midt i bakerst i fellesstarten, så da ble det en del køløping for min del. Formen var ganske bra, så det var gøy å plukke rygger. Siden det var mye folk i skogen ble det ikke mye bomming, men man måtte følge med for å komme til de riktige gaflingspostene. Jeg hadde kanskje to minutter bom totalt, men ellers gikk det veldig bra. Var utrolig gøy å få muligheten til å løpe en etappe i herrestafetten for NTNUI!
10.etappe – Ane N S
Fikk slengt på mæ o-skoa i siste liten, da æ plutselig sku spring 14 km uten forvarsel. Det vart en lang, tung, blaut, men artig tur i skogen. Sjøl om æ satt igjen med et par veldig slitne og stive bein på bussturen tebake. Løpet gikk ikke helt bommfritt, men nån bomma må man forvent når man har 30 posta å finn i skogen. Ja takk te herrestafett neste år å!
Verdens beste dameherrelag takker for seg for i år, men stiller selvfølgelig i knallform igjen i #2020.
