De fleste herrelagenepå tio løper sånn ca. ti etapper tilsammen og litt over 10 mil. Løperne på NTNUI 6 tok denne utfordringen på strak arm, og klinte til med over 20 etapper og ca. 20 mil tilsammen for ulike lag. Slik gjennomførte våre jenter en av tiomilas sterkeste prestasjoner:
4. etappe – Anna
Rett etter at jeg kom i mål på damestafetten følte jeg meg ikke sliten, bare høy på livet, dessverre kom smellen etter hvert og jeg prøvde å få meg litt søvn før jeg skulle ut. Oppvarming var å varme seg i ullgenseren i oppvarmingsfeltet før jeg fikk kartet fra en smilende Idunn. De 6 første postene gikk bra, bare litt småslurv, jeg var helt alene og nøt å ha skogen og utfordringen med å finne postene helt for meg selv. Med mitt nyinnkjøpte kompass tok jeg blant en nydelig kurs til 6.post og gikk rett i. På 6.post bretta jeg ut kartet, så det sinnsyke strekket (4,5 km) og bestemte ca for veivalg. Halvveis på strekket, klarer jeg (vet fortsatt ikke hvordan), å ta feil i et stikryss og forville meg ut på en våt myr. I ettertid ser jeg at jeg burde ha stoppet opp og tatt en gel (men hadde bestemt meg for å feire med den når jeg kom fram til 7.post), da kunne jeg bare løpt 1 min tilbake og fortsatt på planlagt veivalg.
Finner videre en bekk/elv som jeg ikke har lyst å krysse, og tar en æresrunde for til slutt å finne ut av at jeg må krysse den. Etter det blir jeg veldig sliten og får noen som henger på meg. Jeg burde tenkt det var hyggelig med selskap, men irriterer meg grenseløst over de og banner og bærer meg når jeg alltid greier å finne den tetteste av den tette skogen på kartet. På passering sier jeg til Mari og Idunn «Jeg er lei», heldigvis har Mari litt sjokolade i baklomma og Idunn litt hu og heiing på lager. På sisterunden slår jeg til med fin liten bom og mannfolka fortsetter å henge. Jeg begynner å gå demonstrativt for at de skal løpe forbi mens noen mindre fine ord kommer ut av munnen. De fortsetter å gå bak. De neste postene finner jeg overraskende greit til å være sliten og sur, i spurten løper de fleste mannfolka forbi og jeg blir enda surere helt til jeg oppdager at jeg er på storskjerm siden 2. mann inn på 7.etappe kommer rett bak meg. Vinker til kamera, løper inn i feil folde og holder på å glemme å stemple på sistepost (snur heldigvis).
Summa summarum, jeg kom meg i mål, tidvis var jeg flink og sinnsykt god trening til NM Ultra (håper jeg holder bedre).
5. Etappe – Johanne
Da klokka var halv tre på natta, regnet høljet ned og speakeren hadde holdt meg våken nesten helt siden jeg la meg, så jeg meg nødt til å stille det åpenbare spørsmålet: hva i alle dager tenkte jeg på da jeg sa jeg ville løpe på dameherrelaget? Heldigvis ble det opphold da jeg gikk for å varme opp, og jeg begynte å glede meg til å løpe. Strategien min var å ta det rolig og gå rett i postene, siden jeg antok at jeg bare ville bomme hvis jeg skulle prøve å løpe fort. Denne strategien klarte jeg stort sett også å gjennomføre, og det gjorde at det var veldig artig å løpe. Den første halvdelen av etappen var natt, men så sto sola opp, og jeg kunne skru av lykta etter 13. post. Det begynte samtidig å pøsregne, men det var såpass gøy å være ute i skogen og finne poster at det ikke hadde noe å si for humøret. Dette er første gangen jeg har løpt herrestafetten, men med slike gode opplevelser fra skogen blir det definitivt ikke den siste gangen!
6. etappe – Sunniva
Etter en kort natt var jeg klar for å begi meg ut på nok et eventyr i vakre Glimåkra litt før syv. Etter mye om og men endte jeg til slutt opp med å løpe ut med hodelykt i frykt for at kartlesingen skulle bli for vanskelig i det aller grønneste. Jeg sprang ut like etter flere av de beste lagene sine tiende etappe løpere, og ble hektet av tidlig på vei til startpost. Jeg fikk rask flyten o-teknisk, men i det jeg våget meg inn i det grønne på det lengre strekket til fjerde post ble det en liten bomtur. Jeg skjønte fort hvor jeg hadde havnet, og fortsatte et par korte strekk i god driv, før jeg plutselig innså at jeg bare hadde et par meter igjen til drikkepost!
Strekket etter mistet jeg fokus, og hadde få løpere rundt meg til å korrigere retningen tidlig nok. Jeg la igjen noen minutter før jeg endelig kunne fortsette. Etter hvert kom jeg innom flere poster jeg hadde stemplet på dagen før, som jeg også skulle ha i denne omgangen. Da var det bare å følge mange av de samme traseene fra tidligere resten av veien til mål. Da klokka begynte å nærme seg halv ni, og jeg fremdeles ikke hadde vekslet, begynte jeg å frykte det verste: må fire etapper på laget vårt ut i fellesstart? Etter at jeg hadde stemplet på siste post, og så personen foran meg bli filmet til storskjermen klarte jeg ikke å la være å skule bort på kartene og Ingunn som fortsatt sto klar i vekslingssonen. Det å løpe herrestafett på tiomila ga mersmak og absolutt noe som skal gjøres igjen.
Nå er det bare å la lykta ligge, sjekke inn i vekslingsområdet og vente på fortsettelsen…
