Vi har verdens beste dameherrelag! Her forteller de om veien til tronen.
1. etappe – Anne
Etter noen utskiftninger i laget fikk jeg æren av å løpe den første etappen, stas! I det solen gikk ned over Glimåkrane, krøyp jeg ut av soveposen og kledde på meg løpstøyet. Tidligere på dagen hadde jeg på kjøpt nytt kompass og gel, så bedre utrustet kunne jeg ikke være. Etterhvert jogget jeg bort til start og da klokken slo 20:25, sto jeg klar i startfeltet. Sammenlignet med startfeltet jeg hadde stått i noen timer tidligere, hadde gutteandelen økt betraktelig, kartet hadde blitt dobbelt så stort, og startposisjonen min var blitt flyttet litt lenger bak i feltet. I det starten gikk begynte folk å løpe av gårde i et forrykende tempo, og jeg havnet et godt stykke bak. Etter at vi hadde passert startposten, skulle vi rett inn i et grønt område. Her gikk tempoet betraktelig ned, og jeg fikk virkelig lære hva det vil si å ha spisse albuer. Benyttet tiden til å få litt kartkontakt, og konstaterte at for en som liker å brette kartet fint, var et A2 kart en god del mer papirmasse å håndtere.
Heldigvis har jeg gått mye ski-o i vinter, så det var ikke armstyrken det skulle stå på. Plukket den første posten bra, og havnet i en fin kø. I denne køen lå jeg helt til halvveis på mitt første langstrekk, hvor plutselig alle bak meg forsvant, og jeg løp alene. Burde kanskje snudd, men egoet var litt for stort. Klarte meg heldigvis fint, og etter langstrekket var jeg tilbake i en ny klynge. Etter halvveis løpt etappe fant jeg fram gelen fra sports bh-en (som hadde blitt ganske varm) og fortærte denne. Kilometerne gikk og plutselig var jeg nesten i mål. Oppløpet kjente jeg godt, og litt ekstra heiing fra gamle lagkamarater i Kongsberg hjalp meg over de to siste bruene. Fikk revet ned kartet og levert det til Marta som sto klar til å ta fatt på de mørke skogene.
2. etappe – Marta
Etter noen utskiftninger i laget fikk jeg løpe midt i svarteste natta, istedenfor 10.etappe og fellesstart på dagen! Ingunn hadde heldigvis med lykt, det var flaks for en lyktløs person. Hu og heia Anne ut i starten før jeg tusla tilbake til teltet, skifta og la meg i soveposen og venta. Ankom i perfekt tid til veksling og trava av gårde. Første halvdel av løypa gikk stort sett greit, bortsett fra litt hating i grøntfeltene og tre forsøk på en post i et grøntfelt fra et steingjerde. Resten av løpet var mindre bra. Over en myr/hogstfelt (hvor Rasmus mente det gikk et fint tråkk til en bru), fant jeg hverken tråkket eller brua. Folkene jeg hadde løpt med tidligere hadde jeg mista rett før, når jeg løp 180 grader feil på en vei etter å ha tenkt at de løper et teit veivalg. Alt dette resulterte i et nattbad i myrelva og en ensom ferd videre.
En kort periode etter dette plukka jeg postene jevnt og trutt, og motivasjonen økte. Plutselig skar det seg igjen. Etter å ha synfart en gjørmete og stygg myr (ikke sånne fine som i Trondheim) etter steinen som skulle være posten min var motivasjonen på bånn igjen. Fant den (og andre gaflingsposter) heldigvis til slutt. På vei til neste drikkepost traff jeg plutselig på noen av karene jeg hadde vært med før de stygge myrene. Humøret ble litt bedre med både gel, saft og trøsten av at det ikke bare er jeg som er ræva. På haugen rett før mål var jeg litt mindre dårlig enn gjengen jeg var med, så kunne i alle fall veksle før de i mål. På veksling sto det også en blid Idunn som var klar for sin tur i skogen. Hvis det er noe positivt å ta med er at jeg ikke mista linsa som på dagen på damestafetten (og de spreke lagkameratene). Da tror jeg, jeg hadde hata meg selv og livet enda mer!
3.etappe – Idunn
Før jeg løp ut rakk jeg å se långa-teten, med NTNUI, starte på langstrekket sitt og var veldig fornøyd med at jeg skulle ut på en mye kortere etappe. Hadde gledet meg lenge til å endelig få prøve herrestafetten og i tillegg på natta, så var skikkelig gira da Marta kom inn oppløpet. Løypa startet med gode muligheter for å løpe mye sti til 1.post, så kom inn i en fin flyt på de første postene. Kult å se masse lykter overalt i skogen selv om jeg følte at få av dem skulle akkurat samme vei som meg. Så kom langstrekket. Fant ingen enkle veivalg på sti, bare på tvers av alle sammen. Heldigvis kom det en mann som brukte veldig lang tid på å kikke på kartet, så jeg stolte på at han hadde funnet et godt veivalg. Dessverre ble han borte da vi måtte hoppe over en stor bekk etter 100m. Så ham heldigvis igjen senere på strekket, men klarte ikke å ta ham helt igjen da jeg fikk en liten bom inn i posten. De neste postene hadde bedre sti-veivalg så da var det bare å løpe på. Når det nærmet seg slutten var det opp på toppen igjen, heldigvis hadde jeg vært i nærheten av de fleste postene før. Tok igjen en annen 3.etappe løper (med sekk…) på nest siste post og kunne fornøyd sende ut Anna på långa.
Bare gled dere – det er mer der det kommer fra!
