Tradisjonen tro reiste NTNUI Orientering til Bruksvallarna for å drive milsluking i skogene og dalene til Söta bror.
Jeg hadde hørt ville rykter om mengden mil som enkelte legger bak seg på denne samlingen. Personlig valgte jeg tidlig å motstå kilometerpresset som vokste frem rundt meg. På tross av min motstand slo et godt gjemt konkurranseinstinkt inn da “toget” dro ut fra stadion på første økt. Med hjertet i halsen, og pulsen i høygir hang jeg på innover mot Klinken. Jeg hang på overraskende langt, men smellen kom. Selvfølgelig.
Lørdagen ble hard. Jeg innså at det var på tide å leve ut mosjonistlivet der hygge og komfort står sentralt, mens tempo og distanse er noe nedprioritert. “Bruks er nemlig så mye mer enn bare seige skiturer. Det er også skileik, kakebaking, kakespising, forspising og bondebridge.
På hytte nr. 57 hadde vi ingen konkret plan for hvordan vi skulle angripe den blodseriøse kakebakekonkurransen som er et fast innslag lørdag kveld. Eirin hadde ordnet med melis, brune pinner, grønn konditorfarge og gulrotkake. Da smak og fremtoning skulle vektlegges likt hos dommerne valgte vi å fokusere på det siste. “Kaka må fortelle en historie” sa vi til hverandre. Med utgangspunkt i det vi hadde tatt med oss så vi umiddelbart at det måtte lages en skog og en hytte. I en NTNUI’ers øre er det synonymt med veddugnad. Da skogen i tillegg ble ganske skummel var veien til “Mordet på veddugnad” ganske kort.
På søndagen var både motivasjon og form på bedringens vei. På tross av bitende kulde og et tynt lag med tåke kom vi oss ut, og godt var det. Sjelden har jeg opplevd flere fotopauser og gledesrop.
Det har vært helt nydelig å være mosjonist i “Bruks”. Det Anbefales.
Takk for en fin samling!
