Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra Instituttet for arkitektur om at hele andreklasse skulle designe et leilighetskompleks. Og alle arkitekturstudenter dro av sted for å arbeide på prosjektet, hver på sin plass. En gutt dro fra Tyskland, opp til sin elendige, faste plass på stripa, elendig var den siden han var sent ute med å fikse plass. For å gjøre ferdig prosjektet var gutten helt alene, slik at han slipper å forholde seg til vanlige normer om når man skal være på skolen. Og mens han var der, kom tiden hvor han måtte på do, og han fikk gått på do. Han svøpte litt for hardt rundt låsen, så mye så at han klarte å ødelegge låsen.
Det var noen vaktmestere i nærheten som var på jobb og hadde kveldsvakt på campus. Med et sto en Armfeldts engel foran dem, og Armfeldt herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner en stor glede, en glede for hele ogruppa!» I dag er det satt seg fast en evig junior på do; døren er av metall, så han kommer seg ikke ut. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et lås som er knekt, og dere må rive ned veggen».
Da engelen hadde forlatt dem, sa vaktmesterne til hverandre: «La oss dra til denne doen for å se dette som har hendt, og få revet ned den veggen. Og de skyndte seg av sted, for å redde denne junioren.
Alle som hørte på dunkene fra doen, undret seg over det vaktmesterne gjorde. Men de tok vare på alt som skjedde, og grunnet på det i sine hjerter. Folk kom og dro tilbake. De lovet og priste Armfeldt for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Da åtte dager var gått og han skulle stige ut av doen, fikk han navnet Anselm, det som engelen hadde gitt ham før han steg inn på doen til å begynne med.