Det skjedde i de dager, på den tiden av året nattefrosten viser sine første tegn, og NTNUI-løperne sakte men sikkert trekker fram lampene mens de er ute og trener, at en ung bjørnunge våknet til liv etter lang tids dvale. Og det var ikke noen kort helgedvale, nei. Den unge og magre bjørnen kjente umiddelbart en uimotståelig trang etter både løsvektsgodis og julebrus fra Rema, og etterfulgt av en lynrask påkledning og en effektiv, men forseggjort barbering av den altfor lange bjørnepelsen bar det i vei ut av bjørnehulen.
Det var en mild november-morgen. Regnspruten sto fra asfalten som regn gjerne gjør i november, men var såpass kraftig at selv en kort tur til Rema ikke kunne gjennomføres uten bjørneparaplyen. Du vet, en sånn knall brun en med en smilende bjørn på og søte halvsirkelformede bjørneører som stikker opp. Preben repellerte nedbøren på mesterlig vis. Han vrengte seg lett om vindkastene ble litt for sterke, men dagens noe mer beskjedne vær mestret han ypperlig. Bjørnungen var stolt av Preben. I dag var det nesten ingen vind å snakke om, og regndråpene trommet hardt, men sikkert på paraplyduken før de trillet ned mot asfalten. Preben hadde lenge vært en viktig støttespiller i bjørnungen vår sitt liv. I tøffe tider var det behagelig å vite at man alltid kunne stenge seg inne i hulen og kose med ørene til Preben dersom man trengte det. Prebens venstre øre var imidlertid blitt litt slapt, og bitemerkene i ørevingen gjorde at Preben snart sang på siste verset.
Bjørnungen tråkket opp trappa til Rema, foldet sammen Preben og tok de første skrittene inn inngangsdøren på Rema. Hvilke søte jenter var det i kassa i dag, mon tro? Bjørnungen gikk ikke mye rundt grøten når han handlet. I løpet av få minutter var godteriboksen fylt til randen med krokodiller og spragleknas, og med et par glassflasker med lettjulebrus i den andre hånda i tillegg bar det vei mot kassa. I dag valgte bjørnungen å handle hos hun med tatoveringen bak øret. Han visste godt hvor hun bodde. Bjørnungen hadde fulgt etter flere av de ansatte på vei hjem fra jobb tidligere. I dag hadde hun håret i en stor hestehale som hang ned bak skuldrene hennes. Bjørnungen observerte nøye og noterte detaljene i den hemmelige dagboken han gjemte i baklomma, før det bar hjemover.
Vel hjemme ble den første glassflasken åpnet, og lyden fra glassflasken som åpnet seg ble etterfulgt av et raskt “Ålø!”. “Glugg, glugg, glugg”, sa det mens leskedrikken rant nedover halsen på den tørste bjørnungen. Iblant ble det for mye kullsyre på en gang, som medførte en liten hvilepause bestående av inntak av spragleknas. “Glugg, glugg, glugg”. Brått satte bjørnungen brusen i halsen. Han hadde glemt å kjøpe tapasboller på rema. Var det verdt det å dra tilbake til rema kun for å kjøpe tapasboller? Brått ble tankene hans avbrutt av et lite pip. Det var ikke et ukjent pip som fanget oppmerksomheten til bjørnevennen vår. I flere dager hadde en liten mus beveget seg rundt i hybelen hans. Han hadde prøvd å sette ut musefeller, enn så lenge til ingen nytte. Kanskje det var på tide å sjekke at musefellene fungerte som de skulle? Bjørnungen la seg ned på gulvet og strakk seg etter musefella mellom hybelkaninene under senga. Den var ikke lett å nå fram til, men han klarte akkurat å nå fram hvis han strakk seg så kort han var. Bare en liiiiiten cm til nå, så fikk han tak i den. Sjokoladefingrene hadde nesten fått tak nå. SNAP!!! sa det plutselig, og bjørnungen hylte til. Han skjønte fort hva som hadde skjedd, og nå satt han altså fast. Visstnok er han der ennå, og slik gikk det altså til at bjørnen gikk i musefella.
