Etter en liten kunstpause på to år var endelig Hu og hei by night tilbake. Etter to tidligere (og rimelig vellykkede) deltagelser, gledet jeg meg til en ny lang og mørk tur i den vakre Bymarka.
Den store dagen opprant, og 14 krigere sto klare på startstreken. Plassen foran vedbua var dekka av et tynt lag av det hvite gullet, sola hadde akkurat sneket seg ned bakom Storheia, og lufta var så klar og kald som den kan bli i oktober.Gjertsenfaktoren ble som alltid kunngjort, den var på pene 0.84 (løypa fra 1977), så det var ikke barnemat som ventet oss.
Førstepost ble avslørt, og da alle hadde klart å lokalisere “kollen nord for myra nord for “n”-en i Sæteråsen, nordvest for Stor-Kongensåsen”, kunne vi endelig starte!
Tempoet som ble satt ut fra start var i overkant heftig etter min smak, så jeg lot meg allerede her bli passert av alle andre, og snart forsvant nærmeste lykt ut av syne. Jeg begynte å forberede meg mentalt på å løpe alene hele veien, det var ikke en veldig inspirerende tanke.
Veivalget var uansett opplagt (etter min mening), så jeg jogget inn på stien jeg løp hele to ganger under Hu og hei tidligere i år. Ble snart overrasket at jeg så lykter både bak meg, og langs andre siden av vannet, da det fem minutter tidligere føltes ut som om jeg var alene i skogen. Siste biten inn mot posten var i terrenget, og selv om jeg følte meg trygg på retninga, var det godt å se en liten klynge lykter foran meg, nøyaktig der posten skulle være.
Clemens, Audun og Nina sto på posten og drøftet veivalg til 2. post, som var rett vest for Bosbergheia. Clemens forsvant fort, og jeg og mine to nye følgesvenner løp sammen videre.
Det ble så godt som bare stiløping til 2. post, og det var behagelig å kunne legge kartet i lomma og bare gampe på. Siste del av skumringen over Trondheimsfjorden rakk vi også å beundre.
Vel fremme på post 2 ventet et skikkelig veivalgsstrekk.Vi diskuterte veivalg og stappa i oss lefse om hverandre. Jeg mente en rett-på-løsning burde være best, men mine følgesvenner ville ned på veien. Men jeg hadde ingen veldig gode argumenter, unntatt magefølelsen, og siden jeg aldri har løpt på veien på Byneset før, tenkte jeg dette var en god måte å debutere på. Kanskje man sparer litt krefter også, i motsetning til å løpe i terrenget?
Nina tjuvstarta ut fra posten, og Audun og jeg løp litt skeivt ut, så vi var plutselig alene. Jaja, vi visste jo hvor vi skulle, og var snart nede på veien.
Jeg innså snart at piggsko (uten såler, de lå hjemme på badet på Ullers) og asfalt er en dårlig kombo. Og det følte som om det ikke gikk fremover, selv om tempoet ifølge GPSen var bra. Da vi endelig tok av fra veien, kjentes det som om beina på en merkelig måte var stinne av syre, kanskje pga det ensformige steget på veien.
Nesten fremme på 3. post (etter mange gåbakker, derav mange som egentlig burde vært løpebakker), møtte vi på Nina som hadde fått seg en god luke. Posten var litt gjemt inne i et grøntfelt under et stup. Noen gikk på en skikkelig bomtur her…
“Ekstremt imponert over gjengen som konsekvent leda oss rett på post. Ikkje et sekund som ikkje gikk med til framdrift. “
Nå skulle vi endelig nordover igjen! Det var sannelig på tide, siden klokka mi viste 2 mil allerede. Også her løp vi mest mulig sti. Fint å kunne hvile hodet fra kartlesing, og heller bruke energien på å finne ut hvilken Metallica-låt Audun hadde fått på hjernen.
Gåbakkefaktoren var nå skyhøy, så det var nesten en lettelse når kneikene var stedvis bratte, slik at man faktisk kunne gå med god samvittighet, uten å føle seg 89 år gammel.
Etter en nesten-katastrofe på den svære Haramyra, der vi holdt på å ta av på en sti som ikke var en sti, kom vi oss trygt til 4. post. Studenterhytta neste! Som bonus fikk vi med oss sladdeoppvisning til en gjeng rånere på P-plassen ved Henriksåsen. Det så både gøyere og mer behagelig ut enn det vi holdt på med.
Vel framme ved hytta stakk jeg en kjapp tur innom garderoben for en tørr trøye, siden jeg regnet med at det kom til å bli lavere tempo på sisterunden. Det var nok et lurt valg.
Stemninga på bålpost var nydelig, med både pepperkakedeig, bursdagssang og nordlys. Kunne ikke klage på det. Derimot klagde jeg litt på Audun som var treig på å komme seg ut av dunjakka. Han klarte til slutt å rømme, så vi kunne fortsette. Vi fikk vite at to stykker hadde lagt ut på sisterunden, men at Clemens hadde brutt et eller annet sted.
Status på passering: 4:40 timer (inkludert (litt lang) pause på 20 minutter) og 27 km. Marius sa det “bare” var en mil igjen (luftlinje), det lovet jo bra.
Fordelen med passering ved Studenterhytta er at det alltid blir nedoverbakke etterpå, så det var en behagelig start ned mot Tømmerdalen. Men drøye 5 minutter etter pausen fant Audun ut at han trengte litt smertestillende. Fair enough, men litt irriterende å måtte bruke tid på det midt i skauen. Det hjalp heller ikke at han ikke husket hvilken lomme i sekken de lå i, og at jeg gravde ut sikkert 50 mellombarer forgjeves. Jaja.
Stien mot Herberndammen var et gjørmehav som alltid. Hadde dessverre ikke vært kaldt lenge nok til at myrene hadde fryst. Posten vi skulle til nå hadde jeg vært med på å sette ut, så det gikk lett å finne den. Det var visst her Clemens hadde fått problemer.
Neste stopp Våttakammen. Igjen et behagelig og relativt flatt strekk, med unntak av en “monsterbakke” opp mot posten. Det ble mye stiløping, og jeg har aldri satt så stor pris på klopper på stier noen gang. Utrolig digg å slippe å løfte beina mer enn absolutt nødvendig.
Det gikk ikke spesielt fort, men jeg følte vi hadde rimelig grei fremdrift her. Høydepunktet kom etter 100 høydemeter krabbing i lyng, da vi gikk rett i refleksen på posten. Gøy!
På strekket hadde vi diskutert hvor langt det kunne være igjen, og jeg så for meg én post rundt Lavollen, og deretter målgang. Neida, nå skulle vi visst ned til Lian. Jaja, sånn er livet.
Vi kom oss uten store problemer ned til Baklidammen, der noen anleggsgjerder sperra for demninga.. Det var en smal sak å snike rundt, men det skulle vise seg at det var en god grunn til at det var gjerder der, for demninga gikk nemlig ikke hele veien over. Heldigvis var det et stillas i passelig forsvarlig avstand fra selve demninga, og det var trivelig med en liten klatrepause midt i all løpinga.
Nå skulle vi bare følge stien ned fra myra, ta av der bekken krysser stien, og så skal posten være lett å fi-… Hæ? Ingen post? Men den skulle jo være her? Vi lette oss skakke, og begynte å tenke stygge tanker om at Jonas hadde tatt med seg posten for å pranke /lure oss. (Unnskyld, Jonas). Etter altfor mange minutter med gradvis mindre og mindre inspirert surring og sutring, ringte vi Marius. “Åja, har dere ikke kommet lengre..?” Fair enough, siden mål nok hadde stengt nå, men det er jo ikke akkurat det man vil høre… Han kunne melde om at Jonas var i mål for lengst og hadde funnet posten. Vi lette litt til, totalt ble det snaue 25 minutter før vi kapitulerte og ba om neste post. Jeg var rimelig sikker på at posten ikke hang der den var tegnet inn på kartutsnittet, men det var likevel kjipt å gi opp.
Det viste seg at jeg hadde et svært hvitt hull på kartet ut av posten, så jeg overlot til Audun å lede oss inn på riktig sti. Det viste seg å være en tabbe. Jeg hadde stått for orienteringa 97% av løpet hittil, og Audun var nok ikke helt i orienteringsmodus.
Attpåtil var han mye sprekere enn meg nå, og siden vi begge har en uskreven leveregel om at “man har ingen venner på Hu og Hei”, så stakk han av. Jeg måtte bare løpe etter, gradvis lengre og lengre bak, uten å helt vite hvor jeg var, og lykta til Audun forsvant snart ut av syne. Etterhvert var det noe som skurret. Hmm, det var noe kjent med denne bratte bakken…
Manglende hjernekapasitet på dette tidspunktet førte til at det tok litt vel lang tid før jeg innså at jeg var på vei opp på Solemsåsen, og det til tider var vanskelig å lese kartet på grunn av de slitne tårene som plutselig strømmet ut.
Det var uaktuelt å bestige det massive fjellet som Solemsåsen føltes ut som nå, så jeg stakk ut til høyre på en sti som så ut til å være flat. Grininga ville liksom ikke gi seg, og det hjalp heller ikke på moralen at beina føltes som tømmerstokker festa sammen med rustne hengsler. Mantraet som holdt meg oppe var: “så lenge du ikke står stille har du fremdrift”, og det viste seg å stemme. Heldigvis gikk jeg rett i sistepost, og klarte til slutt å krabbe hele veien opp stien til Hytta, etter 46,7 km og 9 timer i skogen.
Skjønner ikke helt hvordan jeg klarte å bruke så sjukt lang tid, jeg har aldri brukt mer enn rundt 7,5 timer før. Mulig dagsformen var på bånn etter 6 hviledager pga forkjølelse. Og veivalget ned på Byneset var nok en megatabbe, jeg tror de 5 kilometerne på asfalt knakk muskulaturen min totalt.. Uansett ble det jo ny personlig rekord (om man kan kalle det) i å løpe lengst og bruke lengst mulig tid på et Hu og hei. Må vel si meg fornøyd med det.