Etter 3 etapper lå herrenes førstelag bra an, helt oppe blant de beste. Dermed måtte gutta ta vare på muligheten og holde hodene kalde gjennom natta. Slik taklet de oppgaven:
4. etappe – Ulrik
Som debutant på NTNUI sitt lag var jeg ganske spent før start. På lag med 9 steike gode løpere, da må jeg prestere, det var ikke noe å lure på en gang. Långa natten er en ganske spesiell etappe. Ikke bare er det den lengste, men den bærer også stort preg av taktikk. Da Deisz løp i teten på 3.etappe var planen min å løpe ut i tet sammen med IFK og Linné. Men da han pluteselig fikk lang gafling på slutten måtte jeg tenke nytt. Jeg ble fort enig med coach Emilsson om å vente på Kratov som kom litt over minuttet etter meg. Jeg fulgte planen, og ventet inne i skogen rett etter startpost. Pan-Kristianstad startet sammen med meg, men valgte å løpe. Det ene minuttet virket som en halv evighet, men da jeg i ettertid sjekket resultatene, så jeg at Pan-Kristianstad var 20 minutter bak etter långa natten.
Kratov kommer: Det var ikke vanskelig å se at Kratov var på vei. En Koovee-drakt med et helvetes tempo passerer med 6-7 løpere på slep. Der var toget mitt, det skulle jeg sette meg på. Jeg fulte planen, og lå stort sett som nummer 2-4 bak loket. Etter en 20 minutters løping, var det tid for pause. Koovee skulle ta ut veivalg på det 4,7km lange strekket. Resten av klynga står i ring, enkelte spiser energigel, mens andre stopper klokken. Etter å ha fått pustet ut var det klart for intervalldrag nummer 2. Jevnt og fint driv i en halvtimes tid fikk meg til å snu magebeltet mitt og åpne buffeen. Der var det sjokkis og annet snop. Jeg løp og koste meg og var helt rå på passering av staketene.
Etter å ha løpt i rundt 70 minutter settes farten noe verre opp. Kratov hadde fått los. Vi så plutselig 8 lykter i tog ligge rundt 40 sekunder foran oss. Bånn gass i noen minutter, og luken var tettet. IFK-klyngen bommet, og toget vårt penset forbi. Vi nærmer oss passering, og man merker ivren etter å komme først til passering var stor i klynga. Det gikk styggfort, og folk datt av en etter en. Adrenalinet stiger, og vi hører publikum. En ivrig Per Forsberg kombinert med evig huing og heiing, og kaos i feltet. Det er det råeste jeg har opplevd i o-løypa.
Sisterunden går forbanna fort, og man merker at feltet strekker seg. Jeg fulgte planen og lå på skoa til Kratov. Vi ser sistepost, og folk setter inn støtet. Drømmen om å komme først inn knuser når det setter seg krampe i begge leggene på sistepost. Utrolig at jeg fikk overlevert kartet, for beina virket ikke i det hele tatt etter krampen kom. Men plutselig ligger jeg der i målområdet, og poser for Lars Rönnols, og Pjokken er i gang på sträcka 5.
5. etappe – Elias
Kult å følge med Långa Natten under oppvarminga. Det blir relativt tidlig klart at jeg kommer til å gå ut i en større gruppe i tet. Var klar for dette og la inn et par stigningsdrag for å tåle åpningsfarten. Den var høy. Alle dundrer ut og vi jakter IFK Gøteborg og Store Tuna som hadde et lite forsprang ved veksling. Kjører ganske rett på til min 1.post og finner de som har min gafling. På vei til 3.post merker jeg at en del lag ikke tåler farten og faller av. Vi blir en mindre gruppe og det føler som det har satt seg. Ligger bakerst i klynga og forbereder meg på postene som kommer. Inn i den første posten i et av de lysegrønne (svært mørkegrønne). Ligger jeg bak Lucas Basset og en fra Ikaalisten. Planen var å følge et steingjerde inn i posten. Det ser jeg aldri og blir tidlig klart at jeg henger på feil gaflingspost. Drar dermed videre til enden av det lysegrønne feltet og prøver å ta posten på nytt. Etter hvert treffer jeg den. Jævlig kjipt å ryke på en bom. Umiddelbart føler man at man har tapt tid, plasseringer og stafetten for NTNUI. Men inn i neste post kommer de fleste lagene som jeg gikk ut med.
Det er tydelig at de har slitt i åpningen også, og vi blir en klynge. Ligger relativt langt framme i klynga i midtpartiet og tar kontroll når jeg føler klynga løper feil. Får som regel med et par andre og vi tar med det vår gafling. Synes det flyter godt på og løpet setter seg. Mot slutten får vi et ganske langt strekk over siste åsen. Jeg drar ut av klynga for å løpe rundt venstre, men ingen blir med. Hva skal jeg gjøre? Usikker. Valgte å bli med klynga over toppen. Anser det som treigere, men for lagets del er det nok bedre videre i stafetten. Inn i posten er det tydelig at det er gaflet. Jeg er 2-3m unna posten uten å se den (!). Blir en ny bom. Tar den etter et 30-40sek, men jævlig sløvt og kjipt.
Kriger inn derfra og veksler tilslutt som nr. 7. Ble veldig overrasket over den plasseringen. Etter et løp som gikk OK- hadde jeg forventet at vi falt lenger ned. Ble selvsagt lettet. Tydelig at det var krevende for andre lag også. Veldig kult å se hvordan gutta, de som briljerer og de som har stang ut, klarer vise verden at man kan studere, være ung og ha det fett og samtidig komme topp 10 i 10Mila! Takk for en herlig tur, og ikke minst stemning på arena. Ingen klubber er like støttende for sitt lag, det er jeg overbevist om at har stor effekt på lagets prestasjon.
6. etappe – Håkon
Etter en natt der gutta foreløpig hadde løpt akkurat som planlagt, var det en mektig følelse å endelig komme på arena og merke at det nærmer seg. Når det første jeg fikk se når jeg ankom var en Ulrik passerende i tet, så sprek at han måtte snu seg og vente på Kratov og nærmest dytte han opp bakken, var det gåsehud over hele kroppen. Det var ingen tvil, vi var på vei mot noe stort. Får mange gode hilsener og lykkeønskninger fra diverse NTNUIere i det jeg ruller i gang oppvarmingen, og har en fin følelse i kroppen før start, på tross av at jeg vet det skal bli tøft. Med noen meget skadeplagede og løpefattige oppkjøringsmåneder bak meg, var jeg fullt klar over egne begrensninger, men var også trygg på at når det er natt og stafett er det ingen som tyner mer ut av potensialet sitt enn meg, og med et trygt teknisk løp blir det alltid bra på tio.
Elias sender meg ut i en fin klynge som nr 7, og jeg kommer fint i gang. Når løperne rundt nøler, inn i første gafling, dunker jeg markant i min post, får ryggen på Boström og flyter på videre. Yesss, vi er i gang. Etter litt rufsete løping, kommer vi inn i grøntfeltet som tok knekken på Linné på forrige etappe, og jeg sier takk og hade til løperne som er på vei rett på, og sniker meg rundt jævelskapen, noe som viser seg å være et sjakktrekk. Havner sammen med tyrving igjen, og regner med vi er bra med. Ting flyter på fint fram til rundt halvveis der jeg i løpet av 30 sekunder både ødelegger båndet på kompasset og svømmer til halsen i en farlig myr, noe som setter meg ut såppas at jeg går på en skikkelig bom på neste post.
Plutselig er jeg helt aleine, og panikken brer seg et lite øyeblikk. Sier til meg selv at jeg skylder de andre på laget å skjerpe meg, og at «jeg falt i en myr» neppe kommer til å holde som unnskyldning på en eventuell kollaps. Kommer virkelig inn i det, og orienterer finfint hele veien inn. Kroppen, som for lengst har passert grensen for lengste løpetur siden februar, skriker om nåde, men jeg ignorerer alle tegn til svakhet, og fortsetter å sette en fot foran den andre. Svimler gjennom siste gaflingsområde og klarer på et vis å ta meg til kartplanken og levere til frelseren fra Kristiansand, godt hjulpet av huing og heing fra en mengde ntnuiere! Inn som nr 7, og kort vei opp til andreplass, nydelig. Resten av natten er et kaos av løping, heiing og en voksende følelse av stolthet. Det er ikke bare skitsnakk på en bankett i november, vi er faen meg med teten på tio! Når cockdun tilslutt ydmyker 2 vm-løpere og løper oss inn til 9.plass, er natten komplett. LEDX. (SWECO, blogg. anm.)
7. etappe – Gaute
Tiomila 2019; en saus av mørke, LedX-lykter, panikk og altfor mange juletrær. Heldigvis rettes inntrykket opp av en fantastisk gjeng med lagkamerater. Oppladningen til tio var blanda drops. En svak helg i Østfold ble etterfulgt av optimisme i påskeuka, før alt gikk rett i dass. Kroppen klarte å hente seg brukbart inn igjen, så det fysiske ble ikke det største problemet. Dog falt natteknikken ganske brutalt sammen på de siste to øktene før alvoret startet.
Med Ulrik trygt ut på långa visste jeg at jeg kom til å få løpe ut langt framme på min etappe. I utgangspunktet følte jeg meg ganske rolig både på bilturen og i teltet før start. Den rolige følelsen ble dessverre kortvarig. Mot førstepost tok iveren overtak og jeg kastet alle arbeidsoppgaver over bord, sammen med det som måtte finnes av hode. Da uhellet først var ute brukte jeg det i alle fall ikke. Etter panisk leting dukket en post opp og jeg feiet demoralisert videre. I eget hode hadde jeg allerede sviktet gutta, dessverre ikke for siste gang. Noen helt ok strekk fulgte, men noe selvtillit fantes ikke. Jeg dumpet inn i første jultrefelt på en fin måte og plukket første krevende post før det svartnet. De påfølgende minuttene ble et mareritt. Hjernekapasiteten ble brukt på ukvemsord fremfor kompass og resultat ble en drøss med nye minutter i sekken.
Vel ute av grønten klarte jeg på et vis å ta meg litt sammen, men godfølelsen uteble. Et bittelite lyspunkt kom da jeg tok igjen Fredrikstad og innså at det var flere udugelige løpere i skogen. Kom meg til slutt i mål og fikk kastet kartet over til han fotrappe lysluggen, han leverte ålreit.
Irritasjonen og flauheten over egen leveranse ble heldigvis litt overskygget av resten av guttas prestasjoner, for en fortreffelig gjeng å være en del av. Nå rettes blikket mot jukken, da er det tid for revansje!
Følg med for slutten på eventyret…
