Under tiomila i Östra Göinge stilte NTNUI en knallsterk tropp, anført av guttas førstelag. Her der deres beretning fra sin kamp mot verdenseliten (tulla, det er det jo vi som er) i den Skånske vårnatten. Først ut er de som også under tio var først ut.
1. etappe – Olai
Formen har kjentes fin ut de siste dagene og følelsen på oppvarminga er god. Varmeeffekten fra påskeoppholdet i Thailand har tydeligvis meldt seg. Det er alltid noe ekstra å løpe 10mila. Man løper ikke bare for seg selv, og heller ikke kun de ti andre løperne på laget. Hver eneste post vi tar gjennom natten tar man for hele klubben. Det er tradisjoner og en historie i NTNUI som hviler ansvarstyngende på enhvers skuldre på laget. Dette er noen av tankene som flyr gjennom hodet på oppvarmingen. Det er også slik det pleier å være. Likevel føltes denne førsteetappen som den viktigste jeg har løpt.
Kort versjon:
Det viste seg at dette også skulle bli den mest krigerske og jævligste, men også feteste 1.etappen jeg har løpt. Løpet var preget av masse bomming og folk som ikke klarte å oppføre seg.
Lang versjon:
Startskuddet går og jeg løper ut det jeg makter med litt brede albuer. Legger meg fort blant de 15 første der jeg helst vil være. Det sprer seg godt til 1.post, men jeg finner min kø. Løper sti opp over en høyde og skal duppe ned i posten på andre siden. Litt småtricky i lia, men med store steiner rundt posten skal den være grei. Følger køen foran meg, og begynner å bli sikker på at de skal til samme post. I det jeg tenker dette ser jeg bunnen av lia, og at de foran suser videre. Har de vært på posten?? Nei det kan ikke stemme. Snur meg rundt og ser de store steinene rett ovenfor meg. Minimaliserer da bommen til ca. 15-20 sek. Føler jeg kommer godt inn i det men plutselig gjør jeg en parallellfeil til 3. post. Møter IFK Göteborgs Eidsmo på samme bomtur sparer litt tid på dette. Stempler 1:30 bak teten ved 4. og TV-post.
Jeg starter ut på langstrekket til 5. med en dårlig følelse langt baki rekken av løpere. Er bakpå i orienteringen og bena kjennes ikke noe bra ut lenger. Eidsmo flyr ifra og halvveis på langstrekket får jeg en følelse av at bena bare skal stivne til. Søren, skal de bare stoppe allerede nå? Nei, jeg må bare fortsette å krige på. Etter langstrekket blir det postplukk en periode. Så lenge jeg holder med dit kan jeg gli igjennom uten å bruke for mye krefter. Klarer å plukke litt plasser, og etter hvert kvikner bena til igjen. Går for en gangs skyld rett i gaflinga mi og det har blitt en liten luke opp. Bena kjennes såpass bra ut nå at jeg tar et lite rykk og henter inn de foran på neste post.
Klynga er stor nå og vi er i ferd med å løpe inn mot 7.post som er løypas hittil vanskeligste post. En sten midt inni et tett og diffust grøntfelt. Her må kursen sitte! Sakker farten litt idet jeg løper av stien og setter en ordentlig kurs. Idet jeg starter å løpe igjen merker jeg at noe plutselig er skikkelig feil. Aashit, det er batteriet som har falt ut av vesten og henger nå og dingler nede på rumpa. Med en hånd på ryggen og en på kompasset prøver jeg å komme meg til posten, men jeg mister hodet. Folk løper i alle retninger. Så står jeg plutselig inne i bushen alene. Ingen post i sikte og ingen kontroll på kartet. Den følelsen som går gjennom kroppen i det øyeblikket var helt forferdelig. Jeg burde ha tenkt mer fornuftig; at nå må jeg komme meg ut av bushen til et sted jeg kan få kontroll, men jeg fikk akutt mer lyst til å grine. Heldigvis varer det kun et øyeblikk da det plutselig kommer i en lang rekke med lys tilbake 15 m bortenfor meg. Der er posten!
Da jeg stempler på posten er jeg snaue 2 minutter bak teten av 1.etappen. Jeg klarer å dra batteriet litt ut fra vesten og ender med å løpe med det i høyrehånda videre. Det har vært mye bomming i feltet og på grunn av litt sleiver på de foran inn i de neste postene endrer stemningen seg fullstendig. Folk skal ta igjen tapt tid og det klumper seg til. De som prøver å stemple blir dyttet ut av balanse fra de som kommer bak, og det ender med at ingen kommer seg av sted. «Get the fuck out of my way» skriker en brite. Han har stemplet på en annen stemplingsenhet og dreit tydeligvis fullstendig i hva andre foretok seg. Han tok dermed rennafart rett inn i gruppen foran meg som fortsatt stod og prøvde å stemple. Jeg blir stående sjokkert og observerer det hele samtidig som en frustrasjon bygger seg opp over at jeg ikke kommer meg av sted. Jeg klarer derimot å bruke dette til min fordel da jeg løper videre og klatrer opp til fronten av gruppen de neste 2 strekkene.
For en gjeng med amatører og hengerumper tenker jeg for meg selv. Dette tankesettet fungerer tydeligvis bra og jeg treffer godt på orienteringa videre. Jeg tar igjen tetgruppa og ved neste TV-kontroll er jeg 15 sek bak fronten. Her blir jeg igjen forbanna over at folk ikke klarer å oppføre seg og jeg ser meg nødt til å ta rollen som grinebiter. Jeg roper ut at nå må folk «roe seg HELT ned» og kjefter på de som stresser inn i posten. Videre er det er langtrekk tilbake, og bena kjennes bare bedre og bedre ut. Det er søren meg ikke langt igjen nå! Fullt fokus helt inn!
Løper litt dårlig veivalg mot min gafling på siste kolle og blir løpende helt alene. Jeg tar det derfor helt med ro for å ikke gå på noen skikkelig bom. Snirkler meg mot de to siste og plukker postene rolig. Taper omtrent 1 min på lang gafling og 1 min på at jeg løper litt sakte på siste del, men det er en god investering. Mot nest siste post hører jeg bruset fra arenaen og girer om. Stempler på siste post og løper igjen det jeg makter. Ropet fra Tassen i vekslingsfeltet motiverer meg ekstra. Hu&heinga på oppløpet er uten tvil gåsehudverdig, men beina er nå så stive at jeg må fokusere på å stokke de riktig. Veksler inn drøye to minutter bak teten etter en kaosetappe og Tassen flyr ut på 2.sträckan.
2. etappe – Rasmus
For en mer seriøs beskrivelse, sjekk ut Rasmus sitt kartarkiv:
http://org.ntnu.no/ogruppa/sportslig/doma/show_map.php?user=rasmusrt&map=10031
Vintertreningen:
Siste uttaksløp:
Leker Mariss Jansons for å trene opp armen:
Mental oppladning:
Førstepost:
Mulig jeg ødelegger hele stafetten her:
Nullstiller:
Veien videre:
Langstrekket
Trollabackarna
Veksler til Deisz:
Nest år:
Til slutt en takk til Emilsson:
3.etappe – Sindre
Tiomila. 2 år siden sist jeg var med på tiomila. Alt for lenge siden. Fikk roen under precamp på at jeg er god nok, både gjennom treningne og gjennom lagsamtalene der vi gikk gjennom arbeidsoppgaveme. Denne skulle jeg ta med meg til løpet. Tiodøgnet startet med en liten squadjogg og etterfølgende fotoshoot. Deretter er det slasking i sofaen under både ungdoms- og damestafetten. Her gjelder det å se så mye som mulig på trackingen som blir vist. Det så jækla bra ut. Til slutt løp Olai endelig avgårde på herrestafetten.
15 min etter herrestarten var gått satt jeg og Ulrik oss i bilen i retning arena. Regnet haglet ned, mørket hadde brutt frem og tioradioen gikk for full guffe. Om jeg hadde roen på precamp var denne forsvunnet fullstendig og erstattet med adrenalin. Bilkjøringen til arena kan ikke anses som mye trygg. Konsekvent 10-15 km/t over fartsgrensen og nesten 2 villsvin færre på denne kloden.
Til slutt ble det endelig min tur til å løpe ut. Først trodde jeg at jeg gikk ut et lite stykke bak hovedgruppen, men etter fanstastisk løping på slutten av etappen av Rasmus gikk jeg ut i 3.-4. posisjon i hovedgruppen på sikkert 20 løpere.
Bretter ut kartet og ser at jeg har langstrekk til første post og et fint rundtveivalg til venstre for haugen. Hjernen kortslutter imidlertid på første veien rett etter startpost. Tenker at jeg er bakerst i klyngen og stresser med å prøve å løpe meg oppover selv om jeg er ganske langt framme. Inn mot 1. post kommer jeg alene. Retning til 2. post og en enkel post midt i en myr på toppen av en liten li. Nå er det plutselig masse løpere rundt meg. God sikt til 3. og man ser posten fra en evighet unna. Neste strekk ser jeg at er TV-post så bare til å holde retningen og følge tråkkene så godt som mulig. Deretter langstrekk. Går for det trygge rundtveivalget på sti og vei. Ser IFK Göteborg sin trøye 40 m foran meg og prøver å komme meg opp i ryggen. Det blir med synet av trøyen et stykke der framme. Begynner å bli litt sliten. Endelig kommer det to kortstrekk der jeg kan hvile litt. Veldig mye løpere rundt meg på dette tidspunktet og jeg skjønner at jeg er i en stor klynge med flere av topplagene.
Får brettet ut kartet igjen nå. Nytt lengre strekk opp på haugen mot mål. Vet at denne posten er garantert gaflet og den ser også småtricky ut. Prøver å gå for det safe. Følger med på kartet mens jeg følger klyngen. Får en trygg vei oppover haugen langs et steingjerde. Kommer opp på toppen og et fullstendig kaos møter meg. Blir litt usikker og tar meg ikke tid til å tenke over akkurat hvor jeg løp opp siste biten. Tar istedet en cirkaretning og løper. Kortslutning nummer 2. Dunker rett ned i en annen gaflingspost. Står der i 2-3 sekunder. Ser på detaljen. Det her så meget kjent ut! Damene hadde jo post her som ble vist på GPS-trackingen. Finner detaljen på kartet, staker ut en kurs mot min post og løper. Rett i min gaffel. Maks 40 sek tidstap. Fjoo. Litt småshaky og leser ikke hele strekket til neste post. Dunker rett ned i noe stygt steinområdet med litt klatring, litt kryping mellom og under steinene og mest kaos. Plutselig står jeg der med vann oppover beina. Fuck! Jeg har dunket ned hele lien ja. Smart. Jaja, blir en ny cirkaretning oppover lien og rett i posten. Her møter jeg Fredrikstad og Tyrving. Fint. Er vel bare å følge de inn til mål vel? Neida. De finner ut at de skal rote rundt på neste post. Jeg derimot holder hodet kaldt, svinger inn og plukker min post (samme som de skulle ha), plukker den neste og rett til siste post.
På lagmøte i forkant ble det klart at vi ihvertfall ikke skulle tape tid fra siste post og til veksling. Men neida. Akselerer nedover den lille bakken mot oppløpet og BOOM! Krampe i begge leggene. Spurten blir en vond jobb, men sykt deilig å se opp på storskjermen og se at man sender ut Ulrik på långa i en god posisjon. Job done!
Resten av laget løper som noen guder og vi får løpe inn samlet til en meget godkjent 9. plass. Bring on Jukola!!
Fortsettelse følger…
