Tiomila har alltid hatt en sterk posisjon i klubben, og etter to år med tiotørke er tio-abstinensen til å ta og føle på. For at den yngre garde skal få lære litt om hvorfor det snakkes om tiomila på hver eneste trening gjennom vinteren så har jeg tatt kontakt med noen tidligere NTNUIere og spurt etter deres beste Tiomila/Jukola minne med NTNUI. Les, nyt og se for f… å meld deg på NM i nattRenn slik at du også får oppleve slike minner med NTNUI <3. #152
Martin Hoset
Tiomila 2010
Jeg hadde startet med orientering drøyt 3 år tidligere med å diske Maskin-laget på tio, men hadde heldigvis lært litt siden da. Hadde spilt masse CF og trent ganske bra gjennom vinteren og tatt store steg både teknisk og fysisk (året før kom jeg så vidt på 2. laget som reserve). Etter noen middels testløp og skader på to av de beste løperne ble jeg 2. reserve til 1. laget og fikk sisteetappe på 2. laget.
Men ettermiddagen før løpet måtte to av løperne flytte inn på hver sin bajamaja med et heftig magevirus, og etter å ha stokket om på de fleste etappene var jeg plutselig inne på 1. laget på en kort 7. etappe. Forhåpningene var stort sett på bunn etter at 4 av de beste løperne var ute, men det ble løpt veldig bra gjennom natta og jeg ble sendt ut som nummer 14. Det første jeg gjør er å bomme et lite minutt på 1. post, men etter det går det bedre og jeg ender opp med å løpe mye av etappen med to av favorittlagene Lidingö og SNO. Kommer inn til veksling som nummer 15 etter en helt grei etappe og blir møtt med masse Huing og Heiing i innløpet. Surrealistisk følelse etter at jeg på forhånd var innstilt på å løpe en litt for lang sisteetappe på et svekket 2.-lag.
De andre fortsetter å løpe bra og vi ender på en etter forholdene veldig bra 19. plass og beste plassering på mange år.
https://martinhoset.com/Doma/show_map.php?user=martihos&map=3
Olav Johannes Deelstra:
Tiomila 2010 Skulle egentlig løpe 8. eller 9. etappe, men på grunn av sykdom i troppen ble jeg tildelt sisteetappen dagen før. Det var min første gang på sisteetappe for NTNUIs førstelag, og en selvsagt en stor ære. Jeg husker at selvtilliten var relativt god og jeg hadde troen på at jeg skulle fikse dette, men selvsagt veldig spent og nervøs.
Til tross for noen forfall i siste liten, og et mannskap bestående av mange umeritterte løpere, gjorde laget en fenomenal innsats. Jeg fikk et glitrende utgangspunkt på min etappe. Jeg løp ut som nummer 18 i rygg på en finne med navn Lakanen, og havnet straks i en gruppe med David Andersson og Leonid Novikov. For en smågutt som meg var det en enorm opplevelse å ligge å knive på sisteetappen med løpere jeg så veldig opp til.
Etappen var ca 17 km lang, med runding etter ca. 12 km. Det gikk over all forventning. Jeg cruiset meg gjennom og plukket mine gaflinger. Ved runding etter ca. 60 min løping hadde jeg tapt et par minutter til Thierry i teten. Følte meg ganske udødelig. Fikk litt kaffe-cola blanding på runding, drakk ca. en kvart slurk, og innså i bakkene ut fra runding at jeg burde drukket opp hele flaska. Begynte å kjenne det…
Sisterunden ble en krig. Snublet innom postene mine og det gikk sånn halvveis greit fram til 22.post som lå i ei lita myr i et halvåpent område. Stod to meter unna posten men fant den ikke. Faen i helvete, hva gjør jeg nå. Løp panisk rundt og minuttene tikket. Fant posten til slutt og fikk snublet meg gjennom siste del av løypa.
Avslutningen kommer jeg til å huske resten av livet, og jeg får fortsatt gåsehud av å tenke tilbake på det. På vei mot 29.post hører jeg tunge drønn fra stortromma og vage rop av HU OG HEI i det fjerne. Trodde aldri at mållinja skulle komme, 17km er langt, men endelig. Jo nærmere jeg kommer desto sterke blir drønnene og jeg blir møtt av en diger armada i grønt, svart og gult som maner meg fram til mål. Bommen og smertene blir glemt, og smilet kommer fram. For en fantastisk klubb 
Tracking http://www.tulospalvelu.fi/gps/10mila10H10/ Resultat: https://10mila.se/2010/results/Resultat%2010Mila%202010%20Herrar%20100507%20detaljer.pdf
Eirik Kamstrup Hovind
Det må vel være første 10mila for NTNUI i 2013 hvor jeg skulle løpe siste etappe. Da jeg våknet var det første jeg møtte to adrenalinfylte Grenlandsgutter som begge hadde vekslet først på sine etapper, og satt og gliste i en sofa. På arena var det sol, musikk og god stemning i NTNUI-leiren. Satt i en stol og lada opp til å løpe mot de store ulvene. Løp mye alene på etappen, og kom inn til 11.plass og den beste laginnsatsen på mange år for NTNUI. Kult å løpe innløpet med hele laget og trommemusikk. Takknemlig for at vi ikke løp 2min saktere, for da hadde det blitt spurtoppgjør med M. Kyburz og W. Lind…
Jon Aukrust Osmoen
Beste tiominne: I tiosammenheng har jeg alltid utfoldet meg i timene hvor dag spiser natt, timer hvor det var opplest og vedtatt at verdensstjerner fortærer små NTNUI-gutter som en o-kjøkkenfest ødelegger en førsteårsstudent. Jeg ble stort sett spist, men fra å være en parasitt som bare forårsaket ubetydelige symptomer hos verten, ble symptomene etterhvert – om ikke dødelige – langt mer alvorlige. I denne sammenheng vil jeg dra fram Eksjö 2014, året hvor jeg for første gang, ikke følte meg som en kasteball, snarere en badmintonhøne upåvirket av vind gjennom lav morgensol. Sett i ettertid var det ikke akkurat kvalitetskonfekt jeg yppet meg med denne morgenen, men der og da var det en viktig bidragsyter på å gi o-satsinga kraft og retning.
Thomas Natvig Årstad
Eller nei, tio2012.sisteetappe med følge av typ hele klubben på oppløpet!
(Thomas hadde så mange gode minner at han slet med å få bestemt seg 🙂 )
Christian Kahrs
Salo-Jukola 2006 nr 8. P, Jon Birger, Kaffe, Sigstad, Einum, Skjeset, Kaas. Kaas gikk ut side om side med Jani på siste og vant etter full knock out. Tror det var da Jani mistet håret!
(Kahrs blir forøvrig kalt kaffe, og grunnla selveste kaffekoppcupen! En ekte legende her altså).
Emma Matilda Johansson
Starta ut greit, ingen store bommer og ganske på de jevne, løp mye alene. Omtrent halvveis begynte en større klynge å komme innpå, synes de hadde litt høyere tempo, men kjente at det var godt å bli pusha litt. Hang meg på, men begynte fort å slipse. Kjente litt på at ambisjonen var lav, trodde ikke at jeg kom til å holde med klynga helt inn. Men tok litt tak i meg selv og jobba med teknikken. Jo nærmere mål vi kom, desto mer urolig ble feltet og jeg kunne sakte jobbe meg oppover. Når det var tre poster igjen lå jeg som nummer 3-4, kjente det kilte litt i magen for nå kunne jeg gjøre et forsøk, men det kom til å bli vondt, veldig vondt. Leste kartet godt til nest siste og på tredje siste tok jeg et magadrag og la inn en spurt, helt usannsynlig å holde farten til mål, men ingen hadde nok sett på meg som en trussel og heller ikke at jeg skulle dra ifra akkurat der. Men en luke på 10-15 meter fikk jeg, og da var det bare å prøve. Så meg lykkelig når det var nedoverbakke til sistepost og spadde på det som var igjen av kull. Med slakt oppover fra siste post til mål begynte kreftene å ta slutt. Melkesyren begynte for alvor å gjøre inn tåg ut i armer og bein, jeg var ferdig. Men med et heiende NTNUI i oppløpet og minst mulig margin greide vi å kapre 16 plassen før Lillomarka med Kine Hallan Steiwer som også bodde i Trondheim. Aldri har en 16 plass føltes mer ut som en seier.
