Dyrehagen tenkte så fint at i år, i år skal vi endelig dra til og legge ned en innsats i julekalenderen vår. Vi skulle imponere. Vi skulle imponere familiene våre, vennene våre og rivalene våre. OJ la raskt frem en god ide, og vi hadde god tid til å planlegge hvordan vi skulle gjennomføre planen på best mulig måte. Dagene gikk, og stort mer planlegging ble ikke gjort. Plutselig var dagen før dagen ankommet, og det var bare to dager igjen til vi skulle legge ut vårt bidrag til årets julekalender. Panikken slo inn. Vi hadde ikke gjort noe. Og akkurat som med lesing til eksamen ble vi nødt til å gjøre skippertak.
Vi sprang til nettet for å få booket badstua Bartestua på Ladekaia til dagen etter. Jeg sier sprang, men det tok allikevel tre timer fra vi sa noen måtte bestille badstua til det faktisk ble gjort. Så var det sengetid, og vi rakk så vidt å våkne før det var tid for å reise til Ladestien. Først var planen ta buss ned, så bil, så buss igjen, så skulle noen løpe og andre ta buss, så fant vi ut at en kunne ta bil mens de andre løp. Så langt er ingenting planlagt. Når ingenting er planlagt går alt alltid etter planen. Bilisten ankommer Ladekaia, fyrer i badstua og innser raskt at det er noe som er glemt på Moholt. Julekalender innslaget til Dyrehagen var ment å være en video, men noen glemte å ta med videokameraet. Ingen krise, vi har da alle telefoner med velfungerende kameraer. Kanskje ikke velfungerende, men gode nok. Spol fremover. Badstua begynner å bli varm, vi har tatt ett par enheter «melk» og stemningen er stigende. Praten begynner å gå på hvordan videoen skal være, hva skal vi gjøre og hva skal sies?
Det blir formulert noen artige ideer og vi setter til verks med å filme. Vi storkoser oss, og videosnuttene blir ganske bra er vi enige om. Det viste seg å ikke stemme. Store mengder nakenhet og «melk» gjør videoene til ett mareritt å redigere, og dialogen vi hadde planlagt så nøye var umulig å høre over vinden. Etter fire timer gir jeg opp, det er ikke mulig å produsere noen video som jeg blir fornøyd med på tiden jeg har tilgjengelig. Jeg har stirret på ett tomt dokument i tjue minutter, prøvd å finne gode unnskyldninger for hvorfor ting gikk dårligere enn forventet. Da plutselig gikk det opp for meg. Dette er akkurat sånn jula er for studenter. Du kommer hjem til familien og skal kose deg, men istedenfor blir ferien ødelagt av resultatene fra eksamen. Du bruker hele ferien på å bortforklare skuffende karakterer til en nok en gang skuffet familie. Du skylder på alt og ingenting. Det var ikke din skyld, det var teknologiske problemer. Filene ble ødelagt på mystisk vis. Eller kanskje det bare er jeg som ikke klarer å jobbe med verken skole eller julekalender godt nok. Mamma mente det måtte være tilfelle når jeg ringte hjem for å klage over hvor hardt det er å være student.
Så nok ett år, nok ett middels elendig julekalender innlegg fra Dyrehagen. Jeg tar på meg all skyld for denne flausen og satser på at jeg diskvalifiseres fra å noensinne måtte skrive på bloggen i fremtiden. Legger med en kort video av det brukbare fra gårsdagens tur til badstua. Takk til gutta som ble med på tur! Når jeg tenker meg om ble det egentlig en massiv suksess, slapp å gjøre skolearbeid i to dager takket være denne prosessen.