Siden det dessverre ikke ble noen 10Mila i år og prosjekt 2020 heller ikke ble realisert i 2021, tok NTNUI saken i egne hender og arrangerte tidligere i mai sin egen Armfeldts Minnestafett. Med ca samme konsept som den vanlige 10Mila var det klart at dette skulle bli en stor suksess: 10 etapper gjennom natten, blandede lag med både dudes og babes, mest mulig jevne lag og både långa og pojk/tjej-etappe. Stor takk til initiativtager og arrangør Anders Emillson som ga alle en fin tur i skogen og litt ekte tio-stemning 🙂
Her kommer berättelsen til Grunnlaget som akkurat klarte å ta en podieplass.
1. etappe – Espen:
Etter halvannen måned med en kranglende legg var det deilig å se det løsne akkurat i tide til et av sesongens store høydepunkter – tiomila (ish) med NTNUI. Til tross for at uttaksløpet gikk som en lek (legg spesielt trykk på gikk) hadde jeg smurt UK med flesk for å få tildelt en av etappene med en distanse som stod i stil med egen løpsform. Sjokket var likevel stort da jeg så at jeg var satt opp på en førsteetappe, jeg som aldri har og aldri bør bli kjent som en løpssterk kar som bare kan ligge bak i feltet og utnytte løpskrafta. Jeg gikk imidlertid inn i oppgaven med stort pågangsmot, og det kan man komme langt med, helst 4,5 kilometer. Jeg konkluderte med at planen til UK var at mine ni sterke etterfølgere skulle spise inn det tapte.
Etter å ha blitt jaget ut på oppvarming av Vegard stod jeg på startstreken, klar til å gi jernet. Som forventet var det langt til startpost, men heldigvis for meg leste ikke 5/7 løpere kartet, så luka ble fort tettet. Like fort begynte luka å lekke idet førstestrekket startet, for her var det bare motbakker i sikte. Jeg valgte å fokusere på meg selv (rimelig lett når du er fraløpt), og postene bare dukket opp én etter én der ute. Etter kilometervis med motbakkeklatring startet endelig min egen spesialitet – downhill natt med bortgjemte poster. Merket at jeg i tillegg til poster begynte å plukke rygger, og kjente motivasjonen bare steg og steg. Den siste kilometeren var ren unnabakke på grusvei, så da var det bare å vinke farvel til fornuft og vinke hallo til mer beinhinnebetennelse og løpe det kroppen maktet. Nedover mot arena så jeg at de fleste løperne jeg ikke hadde sett siden startpost lå rett foran meg, og jeg fikk bortimot sendt ut vår mann Vegard i rygg på Hansi \”uttaksløpsvinner\” Mathisen. Jobb gjort.
Etter et kvarter i lyngen fikk jeg avlest brikken, med den nedslående beskjeden om at postene som bare dukket opp én etter én bare hadde vært flaks, for postkoder hadde jeg glemt litt av. En kjip timinuttersstraff ble påført laget, etter å ha smurt løpsleder med mer av nevnte flesk. Ingen disk, og det er jo flaks for en fattig student med stengte svenskegrenser, for de kasseprisene norske forhandlere opererer meg vil ikke jeg se. Uansett gøy å løpe stafett igjen, neste gang blir form og kassegame sterkere!
2. etappe – Vegard:
Da jeg flyttet til Trondheim for nesten to år siden, var det med ett mål for øyet: Å vinne de store stafettene med NTNUI. Utallige nattreninger har blitt lagt ned, skole, venner og dg har blitt ofret. Og etter halvannet år med avlysninger og knuste drømmer skulle vi endelig få igjen for strevet. Jeg var så klar jeg kunne bli i det jeg ser Espen renne ned til mål. Adrenalinet får meg opp i ryggen til Hansi, og vi er i gang! Får roet meg ned etter hvert, og løper stabil natt-o og sjekker koder. Må fort orientere på egenhånd, men ser lykter både foran og bak, så vet at det går fort nok. Det gir selvtillit og ro i gjennomføringen. Havner etter hvert i klynge med Jarvis ned fra Geitfjellet, og vi gjør hverandre gode. Dessverre kommer jeg bakpå etter et dårlig veivalg, og må gjøre jobben selv inn mot veksling. Vet at Bakken er stødigheten selv på 3. etappe. Det er ikke krise om jeg han løper ut litt bak, så jeg lar meg ikke stresse. Men har du noen gang gått rett i en post på gul flekk i en skråli i Bymarka? Nei, ikke sant, det har ikke jeg heller, og heller ikke denne natten. Legger igjen halvannet minutt der, og må veksle sist på 2. etappe. Skuffende, men desto bedre at alle andre på 2.etappe viser så høyt nivå #2022.
3. etappe – Jonas:
Jag sprang ut på min sträcka efter att ha ersatts av Vegard. Jag sprang rakt in i de första tre kontroller. Efter att ha missat fyra minuter på det fjärde kontrollen sprang jag rent nästa fem kontrollarna innan jag fick en tio minuters boom. Sedan lugnade jag mig för att slå de sista rekorden. Fram till mål hejdades jag av alla i laget. Jag lyfte armarna i luften och hatade och jublade allt jag kunde. På vägen till mål fick jag byta ut Ole Jørgen. Och ställ in bästa etapptid på tredje etappen. Barnmat!
4. etappe – Ole Jørgen:
Det som ventet var 14 tunge kilometer på Trondheims verste vestkant. Dagene før løpet ble brukt til å trene på Lade i håp om at løpet skulle arrangeres der, skuffelsen var derfor tilstede, da det ble annonsert på radioen, til stor misnøye innad i klubben, Bymarka. Hele Grunnlaget lagt på Lade var bortkasta.
“Å henge ut poster er en fordel”
Det ble på Slack, kommunikasjonsplattform for kidza, annonsert at Arenachief og løypelegger Flanders, sportsfiskaren fra Oppsaltraktene innerst i Bøler, trengte hjelp med postutsetting. Gleden var derfor stor når 3 stk meldte seg til å henge ut alle løpets poster og man fikk synfart terrenget godt før startskuddet. Det satt ingen begrensning på hvor mange som kunne henge på skaugen før løpet og sette opp bukker, refleks og flagg. Totalt 2100 m ble tilbakelagt til fots og man kjente; Dette var terreng. Tunge myrer, tett skog, åpen skog og lette myrer. Trykk her for å se kart.
Å legge Grunnlaget gjøres ikke bare ukene før. Dagene før er vel så viktig. Seng er derfor å anbefale. Det ble i høst observert en brennende seng i rundkjøringa. Hvis du vet hvor denne befinner seg, vennligst ta kontakt!
“Ikke all empiri og patos er til å stole på”
Valget rundt hodelykt var enkelt. All empiri og patos tilsa på forhånd at LedX var det beste valget. Derfor var sjokket stort når to av to ikke-LedX, satte beste og nest beste etappetid på Armfeldts minne-stafett.
“LedX-Espen fra Bodø”
På grunn av en Judas, tidligere Bodø og omegn løper, sin disk, var laget nedbrutt. Vi sto og heia på Jonas som måtte løpe rundt og rundt i ring, mens Flanders spilte “How much is the fish” på anlegget på arena. Når skulle denne tidsstraffen gå over, tenkte man mens man skulte stygt bort på Skiri som lå på bakken med armene over ansiktet mens tårene trillet. Plutselig ble det fullmåne og låta var over. Dermed kunne Jonas løpe ut, kun iført shorts, lykt, sko og kompass.
Oppvarminga gikk som forventet. På vei til nest siste post for å prøveløpe oppløpet, møtte jeg Jonas. Jeg fikk dermed testa spurten mot han med beste etappetid på 3 etappe. Jeg vant overlegent og følte meg skikkelig cockey før start. Støtteapparatet bestående av: han som ikke skal nevnes og “Vegard den gode”, gjorde jobben og overtrekksjakke med bukse ble tatt av i en fei og lykta ble tent. Deretter bar det ut i skogen 15 minutter etter tet og 10 minutter etter Lavran, bosted Bobbos Pizzeria på Storo kjøpesenter i oSlo, og Audun, fra SV. Etter å ha ventet på Laffen, Oholts siste Korsfarer, på toppen av Geitfjellet 455 moh, ble det tog de siste 40 minuttene av etappen. Sammen klarte vi på passering å ta igjen Lavran, fra Bobbos, og Audun, fra SV. Jakten var i gang, skulle vi klare å ta igjen Endre Wigaard, broren til Are Wigaard og sønn av Mamma Wigaard? Etter å ha hivi på mykji køl, og fyrt av mye krutt viste det seg at Endre ble for sterk.
“Birger Ruud hopper igjen!”
Kun 1 minutt ble tatt igjen og Grunnlaget kunne ikke lenger spare på essene, vi ble nødt til å sende ut esset Haavengen, oppvokst i samme oppkjørsel som Birger Ruud, som spurtet ut på sin etappe for å gjøre opp for den fatale byrden, som ble påført laget av Bodø og Omegn .
5. etappe – Idunn:
Selv om Ole Jørgen hadde meldt at han skulle bruke under 2 timer på etappen sin, var hverken jeg eller resten av 5.etappes klynge klar da toget kom inn. Da jeg i tillegg så at det var OJs grønne bukser som lå først i feltet (2.plass i stafetten), var det bare å glemme oppvarmingen. Rykket raskt ned i feltet, men prøvde å henge på opp bakkene mot 1.post. Valgte da å kjøre mye av den samme taktikken som Espen, fokusere på meg selv siden heller ikke jeg er kjent som en løpssterk kar, MEN husket også å sjekke koder. Gikk ganske rett i de første postene og begynte etterhvert å bli ferdig oppvarmet. Hadde gledet meg til å få en spennende nattetappe, men sånn ca. på 4.post hadde solen allerede stått opp. Synes det var veldig fint øverst på myrene i skumringen og møtte til og med på Emma som jeg trodde var borte for lenge siden. Deilig da vi begynte å slippe oss nedover igjen og selv om jeg hadde hørt lite fint om juvet ved samlingsplass, valgte jeg å dure rett nedi på vei mot mål. Fikk en nydelig soloppgangs-himmel på vei ned gresslette inn mot mål, før jeg sendte ut Elias.
6. etappe – Elias:
Hadde ventet lenge på stafett debuten for NTNUI, men den kunne neppe kommet på et finere arrangement. Nesten litt skuffet over at Trondheim leverte klarvær og at gryningsetappen ble til dagslys. Akkurat som på de andre store stafettene var det mye vann mellom båtene på de korte etappene i midten av stafetten, men Idunn løp meget solid og jeg skulle prøve å flyte bomfritt gjennom og kanskje plukke en plassering eller to. Åpnet hardt, og merket at bakkene opp til Geitfjellet er noe lengre og tyngre enn å suse over en kolle eller to til en liten til to-streksmyr utenfor Stockholm. Myrene i Trondheim er heldigvis utrolig fine når man først har kommet opp bakkene. Prøvde å holde farten oppe, men samtidig nyte soloppgangen litt. Tankene begynte jo å komme når jeg nærmet meg veksling, og da ble det naturligvis en altfor stor parallellfeil i skrålia. La igjen et par minutter før jeg løp det jeg hadde ned mot mål. Nydelig stemning på gressletta ned mot mål og sender ut John på neste etappe.
7. etappe – John:
Vekslet med Elias, som løp en fantastisk etappe!
Første delen av løypa var brutal, ettersom det var bare oppover til Geitfjellet, selv om det ikke ble noen særlig bom (med unntak til 1 post). Etterpå var det bare nedover og veldig gøy orientering,
Jeg forberedte meg mentalt, ettersom jeg har møtt mye forskjellige ting i skogen. Det var bare to ting som, den første var en gammel man som gikk og lusket seg ved en vei. Den siste var Aslak som kom rett bak meg og skremte vettet ut av meg,
På som om jeg våknet fra et mareritt. Skuffende med publikum og in, ingen heiing, jeg var nok for rask for publikum.
Kort sagt, kan jeg si meg ganske fornøyd med det o-tekniske, men løpeformen var rett og slett for dårlig.
Smakebit her: https://www.kok-o-maps.com/kartarkiv/show_map.php?user=John+&map=5892
8. etappe – Hedda:
Stappfull av selvtillit dro jeg friskt i gang sammen med resten av fellesstarten klar for den ugaflede «långa dagen». Taktikken ble fort å henge meg på Åsne og håpe på det beste. Håpet ble større og større jo nærmere passering vi kom, og med saft og sjokoladepåfyll i siktet føltes kilometerne som en lek. Åsne var ikke like interessert i drikkepause på passering og dro rett ut på neste runde, og jeg kastet i meg en slurk saft og hastet etter. Ut på neste porsjon høydemeter begynte jeg å kjenne at det muligens var netto nedoverløping de siste kilometerne til passering som var grunnen til godfølelsen, og allerede på vei til startpost var det bare å si takk og farvel til Åsne og begynne å forberede seg på noen tøffe siste kilometere. Der jeg krabbet oppover på vei mot Geitfjellet var savnet etter både næring og væske stort, og jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde tatt en lengre sjokoladestopp på passering. Da jeg omsider nådde toppen og jeg innså at nå kunne det ikke være mange motbakker til mål, fikk jeg gnisten tilbake og kreftene kom også snikende. Derimot var fortsatt hodet næringstomt, og konsentrasjonsevnen sviktende noe som resulterte i at jeg ikke klarte å løse Emilssons siste o-tekniske nøtt, og jeg røk på en bitter smell. Sjanglet meg over de siste gresslettene og kom meg på en eller annen måte over målstreken, der Tora sto klar for å ta over ansvaret.
9. etappe – Tora:
Hadde en fin tur i skogen og gikk greit i de fleste postene. Gøy å få prøve seg på tioish med NTNUI.
10. etappe – Sigurd:
Etter en lang natt med hyppige besøk av liveresultatene var det endelig tid for 10. etappe. Det var blitt god spredning mellom lagene, og Tora sendte meg ut med en behagelig 10 minutters buffer både opp og ned. Første sløyfen gikk som en lek med mange fine poster i myrene nedenfor gråkallen, og noen skikkelige gampestrekk som varmet et sprinterhjerte. På passering klarer tilskuerne å lure meg trill rundt, og jeg løper mot startpost i frykt for at Jørgen er like bak. Stresset tar overhånd og jeg går på stygg parallellfeil på første post. Det var heldigvis noen flere gampestrekk opp mot gråkallen og jeg kunne roe nervene. Etter noen lange oppoverbakker var det bare å nyte solen ned mot samlingsplass, og løpe laget inn til en 6. plass. En fin tur i skogen:)
