Etter syv solide etapper begynte innstrålingen av elektromagnetiske bølger i det synlige spekteret å øke over Glimåkras skoger. Samtidig kjempet NTNUI (den egentlige verdenseliten) med liksomverdenseliten om en topp ti-plassering i tiomila. Da var det bare å gi jernet!
8. etappe – Eirik
Arrangøren fikser Heart of Courage på høytaler, mens jeg løper og skuer bort på de andre løperne. Kjennes nervøst, men godt også. Gaute kommer og jeg gamper ut med Fredrikstad og Tamperen og vi løper bra i noen korte og gjørmete fellesstrekk i starten. Videre gafles det og alle kjører solo før vi igjen smales for å kjøre tog. Vi toger igjen Stora Tuna og en snakkesalig Sjøkvist. Fordel å være flere når man skal finne steiner i grønten, dobbelfordel med SI og trippelfordel når svensken roper når han ser posten. Selv holdt jeg jeg mest kjeft. Synes sålangt at det ikke har gått spesielt fort og etter en liten bom så bestemmer jeg meg for å ta mer injastiv.
Jeg er godt på offansiven inn i et nytt gaflingsområde og da alle vil henge på Steiwer, får jeg litt luke. Skimter så Tyrving forran meg og putter kartet i lomma og løper det jeg har. I stedet for å løpe dem inn smeller jeg selv på en bom og må løpe livet av meg inn mot passering for å rekke toget. Får litt ekstra krefter når jeg hører trommene og hu og hei rop. Samtidig var det godt at passering var lagt og litt skult bak isbanen der, men klart det måtte stå noen å heie opp den bratte bakken før sistrerunda. Sisterunda var preget av litt mye gladoffansiv orientering. Prøvde å trøkke på litt, gjorde små feil og ente stort sett å måtte jage det inn igjen. Gikk likevel bra fort og det var deilig å kunne veksle Vegard ut topp 10. Godt fornøyd med etappen min.
9. etappe – Vegard
Med påsken og tio-oppkjøringens store låt «Cruiser» på høyttaleren i NTNUI-campen, kunne jeg begynne oppvarmingen min sammen med Anders og Olai. Vel vitende om at Eirik selv cruiset rundt på 8.etp gledet jeg meg fælt til å komme ut i terrenget selv. Etter litt obligatorisk stress med GPS-vest, det vanskelige valget om jeg skulle løpe uten lykt, med kartlys eller hele sulamitten, kom jeg meg omsider ut i skogen.
Klarte selvfølgelig å knuse kompasset til førstepost, men parafinlukten fra kompasset kviknet til sinn og konsentrasjon. Med et deilig A4-kart kunne jeg hoppe fra stein til stein uten særlige problemer. Tok ikke lang tid før jeg nærmet meg arena igjen og tidlig kunne høre trommer og «HU OG HEI!»Etter et seigt oppløp kunne jeg endelig gi over kartet til Audun vel vitende om at vi for alvor var med i kampen om de gode plasseringene. Også verdt å nevne hvor godt det var å møte på Anders etter etappen med samme smil som jeg har sett han ha etter Simen har bommet på sin trippel bogey-putt i vindfulle forhold
10. etappe – Audun
Løper ut alene og får brettet kartet i fred. Har i løpet av dame- og herrestafetten tilegnet meg så mye kunnskap om terrenget som mulig og bruker det så godt jeg kan. Det grønne er grønt og piggtrådgjerder må man passe seg for. Løper langt fra perfekt første delen av løypa, men stopper alltid opp med en gang ting ikke stemmer og retter opp feilen. God stemning ved passering arena gir nye krefter til en god sisterunde, der både kroppen og hodet stort sett fungerer godt. Ble i løpet av etappen passert av to lag og tok igjen to lag, så holdt plasseringen og kunne løpe inn med laget til beste plassering siden -97.
Takk for oss! Sees i #2020
