Vi har også fått høre med vinneren av babes i KKC: Karen Oline!
Etter å ha løpt best på flest av de foregående natt-orienteringsløpene var det nå duket for at jeg skulle få løpe ut først i jaktstarten under KKC-finalen. Ammehjelpen har vunnet KKC sammenlagt de to siste årene og vi ville gjerne fortsette denne seiersrekka. Drømmen om å ha en kopp som kan fylles med varm drikke når som helst (bare Circle K har åpent) og hvor som helst (bare man er på en Circle K) virket oppnåelig før start med et forsprang på 9 minutter og 21 sekunder ned til neste løper. Jeg håpet på å få løpe ensam i tät (som vi i NTNUI bruker å gjøre) fra start til mål. Likevel endte løpet med et forrykende spurtoppgjør.
Nysnø på myrene og bål på arena var et godt utgangspunkt. Etter å ha knytt på meg o-skoene var det bare å starte den lange og bratte stigningen opp til start. Emil ledet herreklassen og jeg fikk æren av å løpe ut samtidig med den svenske storløperen. Den første posten gikk fint, den neste fikk jeg en liten sving inn i, men jeg var ikke stresset enda. Hadde kanskje tapt et minutt, det hadde jeg tid til. Løypa strakk seg oppover, og jeg kom opp på myrene hvor snøbygene også fort fant veien. Med dårlig sikt og diffuse skrålistrekk var det bare å stole på at kompasskursen var riktig, og postene satt stort sett der jeg mente de skulle være. På vei ut av fellesposten for siste gang møtte jeg en del løpere fra fellesstarten, og løp samen med noen av dem i omtrent 50 meter. Etter det fikk jeg løpe alene igjen.
Nå var det bare nedoverbakken til mål igjen. Etter å ha fått et overblikk over den siste delen av løypa så jeg at løypeleggeren ønsket å gjøre det spennende. De siste strekkene var nok noen av de vanskeligste jeg noen gang har løpt. «Jaja, jeg løper på kompasskurs og plukker med meg detaljer underveis. Det er bare å løpe innom sikre holdepunkt». Så enkelt var det ikke. Enten var jeg ikke nøyaktig nok når jeg tok kompasskurs, eller så var det noe feil med kompasset. To strekk på rad kom jeg for langt til venstre. Jeg var glad jeg ikke så noen løpere fra fellesstarten enda, men følte på meg at de var i nærheten. Posten som var plassert i et bitte lite søkk midt i den tetteste skogen på kartet ble (kanskje ikke overraskende) den jeg tapte aller mest tid på. Jeg løp rundt og rundt, ned på stien for å ta ny kompasskurs mot posten, oppover lia igjen for å prøve å finne posten ovenfra, litt mer rundt, tilbake til der jeg hadde vært før, og til slutt, 10 meter fra et sted jeg hadde vært innom veldig mange ganger de siste minuttene (eller timene, det føltes som om jeg hadde vært der i uendelig lang tid), jo der hang posten fra et tre.
Lettet, stresset og litt forvirret løp jeg videre. Etter et par svinger til var det nå bare å finne den steinen sisteposten skulle ligge på og komme seg i mål. Jeg løp litt ekstra til høyre inn i posten bare for å gjøre det enda litt mer spennende, og idet jeg så posten fikk jeg også øye på to løpere som bykset seg nedover bakken rett mot posten. Spurten var i gang. Jeg stemplet på sisteposten, hoppet ned en skrent, og løp over myra samtidig som jeg prøvde å se hvem de bak meg var. Det eneste jeg så var at løperne hadde på seg svarte klær og hadde hestehale. Spurten besto deretter at litt sleipe steiner og gjørme. Jeg tok derfor en fin sklitakling, og landet oppå posten med hele meg bare for å være sikker på at ingen av de andre skulle få stemple på målbukken. Det gikk akkurat. Beskjeden fra Gustav var at vi var først. Digg.
Overraskende nok var det Emil og Herman jeg så da jeg fikk meg opp fra målbukken. De var jo egentlig ikke de jeg trodde jeg spurtet mot. Det var likevel veldig hyggelig at de lot meg være med på spurtoppgjøret deres. Hvem av dem som hadde løpt med hestehale vet jeg fortsatt ikke.
Det tok 9 minutter og 19 sekunder til neste dameløper kom i mål, så jeg hadde nok egentlig ikke trengt å løpe så fort i spurten for å vinne koppen. Samtidig var det greit å få testet spurten til senere anledninger, og jeg gleder meg nesten like mye til nye spurtoppgjør neste år som jeg gleder meg til kaffe, kakao og te!