Aurora er allerede en ringrev på herrekavlen på 10mila etter i fjor. Spenningen i år var om hun hadde noen å løpe med på sin rake etappe så langt ut i stafetten.
Da Live vekket meg klokka 6 og jeg hørte regnet mot teltduken må jeg innrømme at det fristet mest å snu seg rundt i soveposen for å sove videre. Etter litt oppvarming og å se Nina suse inn til mål etter en bra etappe var jeg likevel blitt gira på å komme meg ut i skogen.
Taktikken var klar; rundt på sti og enkle innganger hvor det forhåpentligvis skulle være tråkk ut av posten. Selv om jeg løp en «rak» etappe hadde jeg ingen å løpe sammen med. Likevel gikk jeg rett i de to første postene og var veldig fornøyd. På 3. post rota jeg det til, og fikk ikke kart og terreng til å stemme før jeg etter en stund plutselig sto på posten. Jeg klarte å hente meg inn etter bommen og hadde grei kontroll til de neste postene. Inn i 6. post ble det derimot en kjempebom. Hadde kontroll (trodde jeg) og var ca 2 meter fra posten, alt stemte med terrenget, men posten så jeg ikke. Dette resulterte i en større bom hvor jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke var rett, og hvor i huleste jeg kunne være. Til slutt fant jeg posten og løp litt irritert videre.
Resten av løypa gikk relativt greit, uten noen store bommer, og til slutt kunne jeg endelig gi kartet videre til Ida.
Ut i fra løpet til Aurora virker det som hun også synes det er kjekt å veksle som 196.plass (samme som Live).
