Siden vi er inne i en kjedelig eksamenstid, ønsker vi på dameherrelaget på 10mila å sprite opp hverdagen din med blogginnlegg etappe for etappe fra de spreke babesa våre.
Førstemann ut er ingen ringere en våre egen nattdronning, Maren!
Da påmeldingen til jentelag på herrestafetten kom var jeg først usikker på om jeg hadde lyst til å delta. I fjor løp jeg longa, i den tro at det ville bli mitt siste 10mila for NTNUI og at jeg dermed skulle følge herrestafetten fra sidelinja i år. Tross at jeg har flyttet fra byen og levert masteren for flere måneder siden har jeg ikke klart å melde meg ut av verdens beste orienteringsklubb, og endte til slutt med å melde interesse for herrestafetten.
I oppvarmingsfeltet så jeg fort at det var få andre jenter på start, og lurte et sekund på hva det egentlig var jeg hadde begitt meg ut på. Beina verket etter damestafetten, og tanken på at jeg muligens ikke hadde klart å spise nok mellom etappene kvernet i hodet. Med startnummer 321 og plass på nest siste rad prøvde jeg å si til meg selv at det sikkert kom til å gå litt rolig i starten, ettersom utløpet var smalt og gubbene foran breiskuldra.
Startskuddet gikk, og kampen om å avansere plasser begynte. Følte jeg klarte å holde ok tempo på starten, og mekret allerede på vei inn i 1. post at alle saknet farten så fort det ble litt teknisk krevende. Gikk selv på en liten bom inn i 1. post, men følte at de rundt meg surra like mye, så prøvde å ikke stresse for mye av den grunn. Flyter greit videre de neste postene, og holder følge med de rundt uten problemer. Nyter solnedgangen på vei til 4. post og får et glimt av månen, og blir med ett takknemlig for at jeg fikk denne etappen. Sjelden det er så mange kjekke karer som blir med meg på måneskinnstur en lørdagskveld…
Dessverre kommer det et langstrekk med mindre orientering og mer løping til 5. post, og illusjonen om at farten min er lik de rundt knuses. Motivasjonen synker i takt med at løper etter løper passerer, heldigvis holdes humøret delvis oppe ved at jeg vet det er mange morsomme poster i vente. I tillegg er det et nokså kult syn å se alle lyktene slynge seg mellom trærne foran meg og jeg får følelsen av å løpe 1. etappe på 10mila sammen med 325 andre. Treffer Bygglaget på vei inn i 5. posten, hører hvilken post han har og drar han med på en liten bom før vi finner posten sammen.
De neste postene går bra teknisk, men beina blir tyngre og tyngre. Får heldigvis litt ekstra krefter hver gang jeg ser at folk bommer rundt meg, så jeg kan plukke noen plasser. Spesielt deilig til 13. post der alle rundt henger på de som skal til den andre gafflinga, og jeg ser en kø av lys løpe i en bue før de løper mot samme post som jeg er på vei til. Dessverre brukes kreftene like fort opp som de kommer og motbakkene mot slutten er en kamp. Har sjeldent hatt så lyst til å sette meg ned i o-løypa som inn i 17. og ut fra 20. post. De flate løpsbetonte områdene som jeg mislikte tidligere i løype er nå blitt min beste venn. Her klarer jeg faktisk å flytte beina i en hastighet som ligner jogging, kan hende at noen til og med vil kalle det rolig løping.
23. post er samme som tredje siste post på damestafetten og et fort blikk på kartet får meg til å tro at resten av postene er de samme som jeg hadde tidligere på dagen, noe som betyr at resten av løypa stort sett er sti. Tar heldigvis en ekstra titt på kartet i det jeg passerer jordet mot slutten og oppdager at jeg har en ekstra post før jeg skal i mål. Humøret stiger i takt med at metrene til mål blir mindre og en NTNUIer plutselig åpenbarer seg på vei inn i nest siste post.
Deilig å gi stafettpinnen videre til Marta, og vite at jeg snart kan nyte en varm vaffel fra grillvogna.
Maren veksla inn som nummer 192 etter en sterk etappe, rett i rygg på 2.laget.
