Jævla blotta

Ved å slenge døra rett i trynet på mor, fikk Kirsti Huke sagt det hun ville. Nå ville hun ha åpna døra på vidt gap.

Når hun snakker, prøver jeg å lokke fram myke jazztoner fra femtitallet og legge dem til hennes hese stemme. Hun får kick av den. Femtitallsjazzen. Det første møtet var tilfeldg. Storesøster Marte kjøpte ei vinylplate med Billie Holiday. Da plata endelig begynte å snurre under stiften, lyttet Kirsti. Så sang hun. Hes og herlig. 

Kirsti begynte med klassisk sang på Melhus musikkskole. Enden på bluesen var at hun ble sendt til logoped og måtte klikke med halsen et halvt år for å styrke stemmebåndene. Hun hadde for mye luft på stemmen. 

- Jeg var tolv. En tolvåring har ikke utvikla stemmen sin, sier Kirsti. Hun smiler, og den vesle skjevheten på hvite tenner kommer fram. Hvite som veggene på Ni Muser. Spesielt i dag, for de har visst tatt ned kunsten. Omgivelsene kler henne godt. Hun er åpen og levende, enkel og komplisert. Men, det er for lettsindig å si at hun er et enkelt menneske. For denne musikeren har noe på hjertet. Hun vet hva hun vil, det er sikkert. Som kunstnere flest, antagelig.  

- Jeg har til stadighet dårlig samvittighet. Til bursdagen min ønsker jeg meg kompost, for jeg synes det er ille å kaste grønnsker. Og jeg får vondt når jeg tenker på pengene jeg burde ha sendt til Redd Barna. Men jeg er bevisst. Jeg føler faktisk at jeg gjør mitt beste, bedyrer Kirsti. Vi blir enige om at dårlig samvittighet er en kvinnesykdom. 

Kirsti var med i Trondheim NU. Etter en liten stund brøt noen av medlemmene ut og dannet Melhus NU. Hun forteller om et stort engasjement. Om hvordan de til slutt fikk kommunestyret med seg mot bygging av en mørkekjøringsbane på Gulosen. Stolt. 

- Folk overser mye. Problemet er at næringstopper og politikere vet det er feil å angripe naturen, for eksempel ved å bygge gasskraftverk, men de driter i det. Det handler om penger, uansett hva det måtte koste. Folk er redd for å gi slipp på sine goder, mener Kirsti. 

Hun fortsetter. Engasjementet bruser igjen. Hun forteller om umotivert ungdom. Om usynlige klasseforskjeller i folks mentalitet. Og om hvordan det må være å vokse opp i Tsjernobyl. 

- Alt rundt dem er giftig. Tenk deg; til å med mora di er giftig. Også er det massiv motstand mot dem som virkelig vil gjøre noe med det! 

Kirsti ser i bordet og rister på hodet. Hun kan ikke stoppe nå. Hun strammer håret i en knute på hodet, trekker pusten hest, og jeg venter i spenning på hva som kommer nå. 

- Tenk deg dette utsagnet: «Nei, fy faen, hvis vi ikke blir med i EU, så går tobakksprisen opp.» Fy svarte, lite menneskelig å si sånt. Lite gjennomtenkt. Den ironiske tonen blir vanskelig å skjule. Kirsti smiler, og det aner meg at stormen mot vårt materialistiske samfunn er over. 

Rett skal være rett. Øynene er sjelens speil. Klare som vannet, dype som det innerste, uvirkelige, hemmelige. Hennes hese instrument lar meg fly mens hun forteller. Om denne barndommen, om livet og skjebnen. Jævla blotta. 

Kirsti sa ikke ja til dette intervjuet. Med det samme. I den siste tida har flere medier fattet interesse for henne, og hun har fått masse omtale i forskjellige medier. Stort var sjokket da hun åpnet Adresseavisa en fredag og oppdaga at hele framsida på Ut-Magasinet var smykket med et svært så nært bilde av ansiktet hennes. 

- Jeg er på ingen måte PR-kåt, men kan ikke si nei, innrømmer Kirsti. 

- Det er noe annet å stå på scenen. Der blotter jeg meg for noen som vil bli blottet for. Når jeg står fram i aviser, kan alle, absolutt alle, se og granske meg, selv om de egentlig ikke vil. Jeg føler at jeg presser meg på. 

Med oppveksten fikk Kirsti musikalske impulser. Sang og musikk var et viktig element hjemme hos familien på Ler. Møtet med musikken utenfra kom da hun begynte i musikalsk barnehage. 

- Jeg likte det ikke. Jeg gråt fortvilet hver gang jeg skulle dit, og søstra mi, som er tre år eldre enn meg, måtte følge meg hver gang, sier Kirsti. 

Hun var sju først gang hun satt på pianokrakken. Videre gikk det i musikalske rykk og napp. Sangundervisning med påfølgende logopedtimer og klassisk sang som ikke appelerte noe spesielt til henne. I sjette klassen sang hun i et rockeband fra Lundamo. 

- «Gun`s Roses is the best- no protest !» utbryter Kirsti. Og vi ler. Nå. Men det var fullt alvor da. 

- Det morsomme var at ingen av oss i bandet visste hva det var å transponere, å legge tonene i rette toneleie for vokalisten. Det gjorde at jeg måtte presse stemmen. Det var grusomt vondt i dagene etter en øving, men jeg fikk trent stemmen på en litt uvanlig måte, ler Kirsti. 

Da hun var femten, begynte hun på «Lørdagsskolen» i Trondheim, noe som førte til et inspirerende møte med jazzsanger Elbjørg Raknes. 

Og naturlig nok begynte Kirsti på musikklinja vad Heimdal videregående. 

- Jeg fortsatte med Elbjørg som lærer. Det var ei fin tid. Miljøet var supert, det var liksom en lett blanding av alt. Søtt, salt og syrlig, mimrer Kirsti. 

Skjebnen ville det også slik at hun skulle møte en herre ved navn Odd Andre Elveland som presenterte henne for storbandmusikken. 

- Det ble ett sterkt møte. Odd Andre satte meg til oppgaver jeg ikke ante jeg kunne klare. Kanskje så han at jeg hadde noe, undrer hun. Elveland ble etter hvert ansatt som rektor på musikkskolen i Brønnøysund, og det førte til at Kirsti fikk jobb der. En tillitserklæring og pendlejobb. 

Det måtte gå som det gikk. Hun søkte på Musikkonservatoriet. Ei lita, nervøs jente på nitten måtte på horrible opptaksprøver, og etter fjorten dager og en hel del neglebiting fikk hun klarsignal. Hun begynte på andre året nå i høst, og har planlagt i alle fall to til. 

Nå skjer det ting. Jeg er omringet av masse flotte musikere, og det er ubegrensa hva man kan gjøre sammen med musikerne på konservatoriet. Det oppstår positiv energi som gjør meg kreativ, forteller Kirsti. 

Den siste høsten har vært spesiell. Kirsti møtte Broadway-jazzen. 

- Jeg hørte verker av blant annet Cole Porter og Gershwin, deres musicals og deres filmmusikk. Jeg får et enormt kick av å synge akkurat den musikken. Stilen passer meg, forteller en ivrig Kirsti. 

Som noen kanskje husker, opptrådte Kirsti på gallaen under UKA sammen med storbandet S. Møller. Hun har stått på mange scener i Trondheim den siste høsten, på mange kafeer. Hun smiler og forteller med livets lyst hvor høyt hun elsker å opptre. Ekte. 

- Men en ting er viktig. Selv om jeg føler meg hjemme i jazzen, er det alfa omega å være allsidig. Får jeg tilbudet, stiller jeg så ofte jeg kan opp på kirkekonserter. Det er vakkert, sier Kirsti. Framtida ser unektelig lys ut for jazzens spire. 

- Jeg har prosjekter på gang som jeg vet kommer til å gi meg mye. Når det gjelder framtida, er jeg i alle fall sikker på en ting; jeg kommer til å holde meg i den samme musikkfylte gata, sier Kirsti. 

Ingen er uten visjoner. Denne unge musikeren har mange. Og mange muligheter ute i den store verden. Det hvite rommet vi sitter i kan illustrere vår verden, studentenes verden, stor og åpen. Kirstis hvite rom er kanskje lite i dag, men jazzens vibber blir tyngre og mer intense. Rommet blir større og mulighetenes vinduer blir flere. 

Man blir betatt av unge frøken Huke. Og hun får siste ord, som kler henne og musikken. 

- Musikken er farget av musikerens personlighet. 

Av Beate Horg og Heidi Blix Madsen