Tretti minutter tidligere sitter han med sine fem Unge
Frustrerte Menn og venter på maten. Det har gått en time siden
han bestilte spareribs. På nabobordene klappes det når de endelig
får maten sin; et dårlig tegn.
Uten å hilse, uten å si noe, uten en gest. Jan Eggum går
rett på scenen, mot mikrofonen - og synger - No ska vi prate, tenker
han, og Storsalen er med.
Av Mads Larsen og Eivind M. Paulsen (Foto)
Tretti minutter tidligere sitter han med sine fem Unge
Frustrerte Menn og venter på maten. Det har gått en time siden
han bestilte spareribs. På nabobordene klappes det når de endelig
får maten sin; et dårlig tegn.
Eggum er tilbake på Samfundet. Første gang var i 1976. På den tida hadde han prioritert artistkarrieren framfor studiene.
- På universitetet lærer man å tolke det andre har gjort. Jeg ville skape selv, forklarer han og angrer ikke på at han valgte musikken.
På syttitallet gikk Eggum rundt og solgte Gateavisa fordi han trodde på makt nedenfra. Den nye plata hans handler mye om å svikte idealer fra ungdommen, om partiboka som er byttet ut med husbanklån. Men Gud er fortsatt død, og anarkiet er fremdeles løsningen for bergenseren som har funnet sin vei inn i skolebarnas sangbøker.
- Folk husker meg ikke for de politiske tekstene. De kjenner meg ikke som en radikaler. Det er melankolien som har festet seg. Der kjenner folk seg igjen - all slags folk, mener Eggum og rister på håret. Folk henger seg opp i samlivet hans, ikke det politiske budskapet.
Fem Frustrerte Menn og en middelaldrende bergenser skrabler på et ark med navn på låter. De hevder at hår og fotball er for kontroversielt til å diskuteres rundt matbordet. Mobiltelefoner og gamle fyllehistorier fra turnélivet går bra. Viktigst er kveldens spilleliste.
- Vi går av tidlig, og tar en lang ekstrabolk, fastslår Eggum.
Det stokkes og krangles. Det er pinlig planlagt, men må virke tilfeldig. Selv femte ekstranummer er spikret.
Omsider kommer maten. Det har tatt for lang tid, og servitrisen får høre det. Tilbake i rommet bak scenen skal det skiftes om, de siste pilsene skal ned, og så dør alt hen. Bordplata blir trommeskinn. Artistene synker godt ned i stolen eller skritter gulvet.
Jan Eggum har stått på scenen i tjue år. Kicket av å entre scenen og sette i gang kommer hver gang. Han smiler trygt, men hendene vil ikke slappe helt av. Han venter på grønt lys.
- Det er fra null til hundre på vei over scenegulvet. Nå går jeg avventende. Der ute må jeg gi alt. Når du har vært med så lenge som jeg, kommer det av seg selv. Men kvelden er også avhengig av publikum. Hvis jeg har gitt det jeg har, og de ikke svarer... Da blir det tungt, forklarer han og smiler.
Men han er ikke bekymret. Han har spilt på Samfundet før og vet at stemninga blir bra - selv om ikke alle billettene er solgt. På golvet i Storsalen er det satt stoler for at det ikke skal virke så halvfullt.
En liten kikk ut i salen og det ser bra ut. De nakne groupiene og narkoen skal man lete lenge etter. Tre pils går bra før en konsert. Resten må vente til etterpå. Like før scenen krever sitt dreier diskusjonen inn på religion. Noe så dumt som å masseselvmyrde seg i USA!
- De trodde de skulle bli hentet av en UFO, fnyser en ung frustrert.
En spilleklar Eggum skyter rett inn:
- Det er like dumt som å tro at du skal bli hentet av Jesus.
Bandet entrer Storsalen først. Publikum er klare. Ikke før har de fått øye på kveldens stjerne, har han dratt første linje. Tre e en for mye. To låter senere er salen varm.
- Det vanskeligste er å få publikum med etter de første sangene. Hør her, no skal dere lytte.
Det er lenge siden noen hilste Storsalen med Velkommen til konsert. To timer senere setter han mikrofonen på plass. En natt forbi. Siste punkt på lista.
- Da er jeg ferdig. De vil ha mer og begynner å trampeklappe. Da gjelder det å ikke fristes. Vi er på topp, og må ikke la kurven begynne å dale. Keep them hungry!
Eggum og bandet var fornøyde med publikum - stort sett. En kar som helte øl på lydutstyret og halte i mikrofonstativet til Eggum dro inntrykket ned. Ellers møtte han en todelt Storsal:
- Du har de som kan alle sangene mine og som er helt med. Og så har du de som ikke har hørt noe før og som bare er på konsert for opplevelsen. De er veldig engasjerte, uten helt å vite hvorfor. Det er vanskelig å gi begge gruppene det de vil ha. Men det gikk.
- Bedre enn i Bergen! skarrer en ung og fornøyd.
Seks frustrerte menn stempler ut for kvelden. Ølkorkene ligger tett på bordet. En kar som har skrevet hovedoppgave om Eggums låtproduksjon får signert filofaxen sin. Det begynner å bli tid for en runde på huset. Jan Eggum har vært her før.