Drømmer om samleie med mor, intens hengivenhet til gamle damer, og
et ønske om å kunne elske alle kvinner i verden. I debutromanen
Matriarkat skriver Tore Renberg om en ung manns totale fascinasjon og avhengighet
av kvinner. Og innrømmer at han selv synes kvinnen er mer verd enn
mannen.
Matriarkat handler om Kjeran Fevig og hans bortimot selvutslettende
opptatthet av kvinner.
Kjeran er tjuetre år gammel, bor alene, og jobber som hjelpepleier på et aldershjem. I januar 1996 sykemeldes han etter et sammenbrudd, og i løpet av våren besøker han sin søster, bryter med sin samboer, etablerer et elsker-forhold til en annen kvinne, og mottar besøk fra moren sin. Alle Kjerans handlinger og tanker - ja, hele hans liv - ser ut til å dreie seg rundt Kvinnen, enten hun er mor, søster, elskerinne, romanheltinne eller pleiepasient. Denne opptattheten utelukker ikke bare far fra bildet - men også i stor grad Kjeran selv. Er det da slik at Kjeran ønsker å være kvinne? Nei, ikke slik jeg ser det. I sin seksualiserte verden ønsker Kjeran å være et hankjønn definert av hunkjønnet; han har ingen (han)kjønnsidentitet i seg selv, om den ikke går ut fra sitt motstykke, kvinnen.
- Er det å være kvinne en mer grunnleggende kvalitet enn det å være menneske, Renberg?
- For Kjeran er det slik, ja. Han synes at kvinner er bedre og mer verdifulle
enn menn, og snur på en måte feministenes argument på
hodet: Hvor feministene legger vekt på at kvinner er mennesker, sier
Kjeran at mennesker er kvinner. Dette uttrykker hans forhold til omgivelsene:
For Kjeran er det kjønnsattributten som betyr noe.
|
|
| TORE RENBERG (24): Romandebuterer. (Foto: Helene Andersen) |
Den norske mannen
- Mener du at den typen kjønnsidentitetsproblemer som Kjeran opplever er spesifikt mannlige?
- Ja, absolutt. Kjeran kommer i en paradoksal situasjon: Dels ønsker
han å tilnærme seg en kvinnelig identitet, dels vet han at han
ønsker dette nettopp fordi han er mann. Denne splittelsen gir ham
problemer med kjønnsidentiteten. Jeg tror at disse problemene sier
noe alment om mannen i vårt norske samfunn, hvor kvinnen har definert
sin kjønnsrolle, men mannen ikke. Kvinnen har tatt sin rolle ute
i samfunnet, samtidig som hun har bevart sin plass i hjemmet. Slik er Norge
på mange måter dominert av kvinnen; det er et samfunn som kvinnene
har gjort til et slags matriarkat.
Zelig
I sitt forsøk på å skape en identitet går Kjeran går inn i en rekke forskjellige mannsroller: Han er sønn, bror, samboer, elsker og ektemann. Kjeran går imidlertid ikke bare inn i slike kjønns-spesifikke roller,
men oppsøker også andre og mer direkte fysiske roller. Når søsteren brekker armen, for eksempel, går også Kjeran med fatle og smerter. Antyder ikke dette også et mer overordnet identitetsprosjekt?
- Jo, man kan vel si det. Mange ganger opptrer han nesten som Woody Allens Zelig, som fysisk imiterer sine menneskelige omgivelser. Og det er klart: Kjeran ønsker ikke bare å skape seg et kjønn; han ønsker å skape et helt jeg. For Kjeran - og Zelig - har kroppen viktige konstitutive kvaliteter. Matriarkat har også blitt en svært sanselig roman. Kjeran mottar masse sanselig informasjon, og vier disse tingene stor oppmerksomhet.
-I romanen bedriver Kjeran massivt onani, begjærer moren sin, fingrer søsteren sin og har sex med en gammel senil dame. Er han en seksuell psykopat?
- Jeg oppfatter ikke Kjeran som pervers. Det er bedre å si at han er svært preget av skyldfølelse og skam, og er opptatt av hemmelige ting. Jeg har også villet skrive om klamme ting, ting en helst ikke skal vite eller snakke om.
Tore Renberg føler at denne romanen er en naturlig utvidelse av det sterkeste sporet i debuten, kortprosasamlingen Sovende floke (1995). Skrivingen startet imidlertid da han var tretten-fjorten:
- Jeg skrev poptekster på ungdomsskolen, og fortsatte med dikt på videregående. Men det var først etter å ha lest Dostojevskijs Forbrytelse og straff at ting begynte å skje og jeg bestemte meg for å bli forfatter.
Siden fulgte mellomfag i litteratur og hovedfag i filosofi, kritikk i Morgenbladet, og essays. Hvordan er det så for en ung mann å leve av skriving?
- Nei, det er kjempegreit. Det er jo dette jeg vil. Matriarkat falt meg dessuten veldig lett å skrive. Her var tanker jeg har jobbet med lenge, så selve skrivingen tok bare sju-åtte måneder. Det var på mange måter en «lett» roman å skrive for meg.
Avslutter Tore Renberg, som kommer med en ny kortprosabok neste år. Og er definitivt ferdig med poptekster og dikt. Vi venter spent.