Jugendbyen Trondheim

Bryggerekkene og trehusbebyggelsen på Bakklandet og Møllenberg er Trondheims arkitektoniske «image». Men byen har mye mer å by på, deriblant en betydelig bygningsmasse i «jugendstil». Ta en byvandring med hevet blikk!

 

ORGANISK ELEGANSE: E.C. Dahls Stiftelses hovedfasade mot sør er velkomponert med en fin balanse mellom de relativt strenge grunnformene og den livlige ornamentikken.

Ålesund er utvilsomt jugendbyen «par excellence» i Skandinavia. Men at denne stilarten også er godt representert i Trondheim, er en bedre bevart hemmelighet.

Monumentalbyggene
Et av byens flotteste og mest fremtredende jugendbygg er utvilsomt E.C. Dahls Stiftelse (Johan Osness, 1908). Det ble oppført som fødeklinikk, men rommer nå blant annet Trondheim kunstnersenters lokaler. Parken på forsiden gjør det også mulig å betrakte sørfasaden på avstand. Hovedmaterialet er puss, men det er brukt kleberstein i sokkelen og rundt hovedinngangen. Den nydelige, slyngplanteaktige dekoren på gavlene både understreker og kompliserer fasadekonturen, og sammen med klebersteinen bryter den opp veggflaten på en fin måte. I trappehallen på byggets bakside finner vi store glassmalerier som gir en imponerende effekt når solen skinner gjennom dem.
    Motivene i disse glassmaleriene er typisk «jugend», men E.C. Dahls Stiftelse er ett av de få stedene man finner dem her i byen.

NASJONALT PREG: Bajazzogårdens trappetårn, som forøvrig er asymetrisk plassert, avsluttes på typisk jugendmanér med et kvinnehode med imponerende hårprakt.
   Bajazzo-gården (Osness, 1915), som var bank frem til 1977, representerer en annerledes og noe mer nasjonalt preget tradisjon; bruken av «råkopp» som fasademateriale. «Råkopp» er grovhugd granitt, og gir byggene et kraftig, borgliknende utseende. Den gjør mye av den ornamentikken vi finner på pussfasader både overflødig og upassende, fordi grunnmaterialet i seg selv krever såpass mye oppmerksomhet. Ellers har Bajazzo-gården klassiske jugendvinduer; store, rundbuede i første etasje, firkantede med småruter i øvre del i andre, og spissbuede med småruter i øvre del i tredje. Som om ikke dette var nok, finner vi tre smale, rundbuede vinduer i gavlen i loftetasjen. Denne variasjonen i vindustyper mellom etasjene er et særtrekk for stilarten, selv om det ikke alltid utføres så ekstremt som i dette tilfellet.
    Hovedpostkontoret (Karl Norum, 1911) er lettere i sitt uttrykk, mye på grunn av at det er brukt pussflater mellom gavlene. Dette gir også rom for en noe friere ornamentikk, som en maske øverst på midtgavlen og de morsomme drageformede lysarmaturene. Det store, sentrale skrankerommet ble pusset opp i 1987, og fremstår i dag i relativt original form. Et eksempel til etterfølgelse, da det respekterer arkitektens opprinnelige helhetsidé.

AUTORITÆRT: Her holder øvrigheten til: Tollbodens hovedinngang levner ingen tvil.
    Tollboden (Norum, 1911) på Brattøra er det rikest dekorerte av råkoppbyggene. Spesielt hovedinngangen er et av mesterstykkene i byens jugendarkitektur. Øverst på hovedbuen finner vi riksvåpenet hugd i stein, og sidene av samme bue er prydet av drageinspirerte ornamenter med klare nasjonale referanser. Hovedbuen er igjen oppdelt av steinsøyler som rammer inn tredører og smårutede vinduer. Hovedinngangens komposisjon understrekes av to sirlig utførte stålamper plassert på sidene.

Bygårdene
Flere steder i Trondheim er det oppført flere bygårder i sammenheng i jugendstil. Det er i disse kvartalene stilen kommer best til sin rett, da de utgjør enheter hvor man kan studere fellestrekk og forskjeller i et miljø.
    I området bak Prinsen kinosenter har Johan Osness tegnet flere bygårder i tegl med pussdetaljer. Den mest karakteristiske av dem er Ark. Christies gt. 4 a, b & c (Osness, 1904), som er særdeles kompleks og frodig med sine mange karnapp, fremspring og avrundede hjørner. De andre gårdene i området har mange av de samme karakteristikkene, om enn mindre ekstravagant.
    Det såkalte Jugendkvarteret (Hagbarth Schytte-Berg, 1908) bak Olavskvartalet består av Olav Tryggvasons gate 2b og Krambugata 12 & 14. Disse gårdene er i puss og er enklere i stilen enn teglgårdene på Kalvskinnet. Hjørnegården mot Olav Tryggvasons gate er den største og også den flotteste av de tre, med svungen linjeføring og smakfull dekor. Det beste ved denne bygningsrekken er likevel de store, rundbuede butikkvinduene i første etasje som Zucci og Krambua for tiden nyter godt av.

KONTRASTER: Ulike tolkninger av jugendstilen på Museumsplass.
    På nordsiden av Museumsplass, i Hans Hagerups gt. 6, 8 & 10 og Kalvskinnsgata 3 & 6, står fem leiegårder; alle i puss og på fire etasjer (Osness, Schytte-Berg, Moe, 1909-12). De har mange felles kjennetegn, men også individuelle trekk som gjør at de sammen danner en harmonisk helhet balansert mellom ytterpunktene arkitektonisk kaos og pregløs kopiering.

PRAKTMASKER: Ilevolden 3e prydes av et mannshode med stilisterte hårmanker, underbygd av kraftige planterelieffer.
    På søndre Ila finner vi et kvartal bestående av fire gårder med adresse Osloveien 4-6 og Ilevolden 3 e-f (Osness, 1902-05). Bygningene mot Osloveien er de eldste, og har en utpreget nasjonalt inspirert ornamentikk i gavlene; furuliknende kvister, barnåler og kongler. Ilevolden 3e-f er i en nyere, enklere stil, men nummer 3e har likevel byens mest spennende enkeltstående dekorstykke: Et buet, stolpedelt toppvindu med elegant linjeføring, et etasjeskille med byggeårsinskripsjon og floralmotiv, og to store, dramatiske masker.
    Elvegaten 12, 14 & 16 (Osness, 1904) danner en rekke av tre-etasjers leiegårder i en mer spartansk utførelse. Hovedvekten er lagt på grunnlinjene og enkel dekor for å understreke disse. Det er interessant å se den store forskjellen mellom disse husene og Ark. Christies gt. 4 av samme arkitekt fra samme år, som ligger like ved. Ekstravaganse mot nøkternhet, men det er likevel lett å se at de tilhører samme stilretning.

Av Kjetil Fallan og Halldor Gjernes (Foto)

Den nye stil

På siste halvdel av 1800-tallet dominerte de historistiske stilretningene ny-romansk, ny-gotikk, ny-barokk og ny-renessanse, og gjerne en blanding av disse. Mot slutten av århundret fjernet mange arkitekter seg fra den rene stilkopieringen, og idéen om å skape en ny, særegen stil fikk fotfeste. Denne kjenner vi best som «jugendstilen», oppkalt etter det tyske bladet «Jugend». Bladet kom ut i München fra 1896 og presenterte kunst, arkitektur, håndverk og design i tråd med «den nye stil». Bevegelsen hadde en internasjonal karakter og kalles «art nouveau» i Frankrike og Belgia, «liberty» i Italia, «modernismo» i Spania, «modern style» i England og «sezessions-stil» i Østerrike. Dermed fikk arkiktekturen sterke nasjonale særpreg, noe som lett sees også her i byen. Her i landet ligger vi nærmest den tyske tradisjonen, hvor bygningsformene er mer konservative og jugendsærpreget hovedsakelig ligger i ornamentene. Idealet var organiske former, og inspirasjon ble hentet fra planteformer og -motiver. Dette gjenkjennes best i ornamentene rundt dører og vinduer, og på gavler, men formene er gjerne mer eller mindre stilisert. Et annet typisk trekk er bruken av masker, dyre- og menneskehoder i dekoren. Materialene som ble brukt var i all hovedsak mur og stein. Årsaken er dels forbudet mot trebygg i Midtbyen, og dels at de var de eneste praktiske materialer for disse typer bygg (bygårder og monumentalbygg). En av tankene bak Jugendbevegelsen var streben etter «gesamtkunstwerk», det vil si at interiørdekor, møbler og inventar burde tilpasses eksteriøret og gjøre bygget til en helhetlig opplevelse. Formålet var på denne måten å forme menneskets totale livsmiljø ut fra maksimen «kunst gir livskvalitet». Denne idéen var ikke forbeholdt byggets brukere; et bygg skulle forbedre miljøet til alle som kom i befatning med det, også forbipasserende. Jugendstilen fikk ikke noe langt liv. Etter å ha preget europeisk arkitektur i cirka 20 år, døde den ut ved utbruddet av første verdenskrig.

Av Kjetil Fallan