Norsk forsvarseksport - verdens strengeste regelverk?

BJØRNAR BERG

Bør norsk våpenindustri eksportere våpen til udemokratiske stater? Bjørnar Berg, som er tilknyttet Folkereisning Mot Krig, fokuserer i dagens kronikk på fleksibiliteten i instruksene for norsk våpeneksport. I den situasjon som er oppstått etter den kalde krigens slutt, med militært utstyr produsert i Norge på vei inn i nye markeder, er dette et kontroversielt problemfelt, politisk og moralsk.

Enkelte politikere skilter med at Norge har et av verdens mest restriktive regelverk for våpeneksport. Like fullt er regelverket utformet slik at det åpner for stor fleksibilitet ved behandling av utførselslisenser. I de senere årene har myndighetene brukt "gråsonen" i regelverket for å tillate norske militærleveranser til flere diktaturer og urolige områder i verden.

Gerhardsen-regjeringen godkjente i desember 1958 salg av store mengder våpenmateriell fra Raufoss til Cuba. På øya var det borgerkrigslignende tilstander, der Batista-regimet prøvde å slå ned opprøret ledet av Fidel Castro. I kjølvannet av leveransene til Cuba vedtar Stortinget 11. mars 1959 at ". . . hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land der det er borgerkrig".

Alle norske bedrifter som i dag vil selge våpen, ammunisjon eller annet militært materiell til utlandet, må sende inn søknad om utførselslisens til Utenriksdepartementet (UD). Departementet behandler eksportsøknaden etter sine interne retningslinjer. Er departementet i tvil, kobler de inn Regjeringen. Regjeringen kan videre ta søknaden opp i utvidet utenrikskomite på Stortinget.

De interne retningslinjene til UD ble offentliggjort første gang i februar 1992. I sin lisensbehandling benytter departementet seg av lister over landgrupper og varekategorier. Kombinasjonen mottagerland og type produkt skal avgjøre om militæreksporten bør finne sted. Listen over hvilke stater som er ført opp i landgruppene, endres i takt med utviklingen nasjonalt og internasjonalt. Produktlistene til UD skal oppdateres når nye våpensystemer kommer på markedet.

Hvilke stater som faller inn under landgruppene til UD, har til nå ikke vært tilgjengelig for offentligheten. Dette henger sammen med at det for mange lands vedkommende vil være et vanskelig tolkningsspørsmål om indre uro skal defineres som borgerkrig, eller om det er krigsfare i eller i nærheten av landet. Det fører til at myndighetene ofte tar kontroversielle avgjørelser om våpeneksport.

Illustrerende er alle leveransene til Tyrkia. Siden kampene startet i 1984 mellom tyrkiske militære og kurdisk gerilja, er rundt 20 000 mennesker blitt drept og hundrevis av kurdiske landsbyer ødelagt. Norske myndigheter har i hovedsak definert kampene i Tyrkia som legitim bekjempelse av terrorvirksomhet fra PKK. Det er en viktig forutsetning for at Norge siden 1984 har kunnet levere våpenutstyr til Tyrkia for flere hundre millioner kroner. Det dreier seg blant annet om militære høyeksplosiver, granater, Pingvinraketter og utskytningsramper.

Med dagens regelverk har myndighetene stort spillerom i behandlingen av utførselslisenser, og denne fleksibiliteten virker tilsiktet. I vanskelige tider for norsk forsvarsindustri kan myndighetene praktisere en liberal tolkning av regelverket. Historisk har det gjerne skjedd etter press fra industrien, NHO og fagforeninger. Også Forsvarsdepartementet arbeider aktivt for å liberalisere eksportbestemmelsene. Forhold som sysselsetting, fortsatt norsk militærproduksjon og troverdighet overfor NATO-allierte er sterkt med på å forme regelverket og myndighetenes beslutninger.

Eksportregelverket i internasjonale samarbeidsprosjekter ble myket opp i 1989. Det skjedde etter langvarig lobbyvirksomhet fra militærindustrien og Thulin-utvalget, hvor blant annet Forsvarsdepartementet var representert. Myndighetene åpnet nå for at ferdige våpensystemer produsert i utlandet med norske deler kunne videreeksporteres etter samarbeidslandets egne bestemmelser. Militærindustrien i Norge hadde tidligere tapt store penger fordi norsk eksportregelverk også omfattet utenlandske militærprodukter med norske komponenter. På slutten av 70-tallet forlangte myndighetene at F-16-jagere med deler fra Norge bare skulle selges innenfor NATO-alliansen. Slik regelverket er utformet i dag, kan eksempelvis lovverket i Hellas være avgjørende for videresalg av norskproduserte våpendeler til tredjeland. Forutsetningen er at samarbeidsprosjektet på forhånd er godkjent av myndighetene i Norge, og at det ferdige produktet ikke fremstår som norsk.

Stortinget debatterte i februar i år et forslag fra Sosialistisk Venstreparti om at retningslinjene for militære delleveranser skulle være de samme som for våpen og militært utstyr med selvstendig funksjon. Forslaget ble bare støttet av mellompartiene. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet stemte også imot et forslag fra SV om at Norge ikke skulle "eksportere våpen eller ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter og land med udemokratiske styresett". Stortingsflertallet mente at regelverket allerede var strengt nok.

Forslagene fra SV tok sikte på å stramme inn regelverket. I november i fjor avslørte Arbeiderbladet at Raufoss i 1993 hadde solgt 1500 M72-raketter med øvingsutstyr til De forente arabiske emirater. Tre år tidligere hadde Stortinget uttrykkelig sagt nei til salg av Sidewinder-raketter til Emiratene på grunn av den spente situasjonen i området. Arbeiderpartiet endret likevel syn i saken da det kom i regjeringsposisjon. Samme år som M72-eksporten fant sted, innførte sjeikdiktaturet islamsk straffelov med henrettelser, pisking og amputasjoner.

Salget til Emiratene er ikke enestående. I siste årsrapport fra Kongsberg Gruppen opplyser konsernet at underselskapet NFT Ericsson Communications i fjor eksporterte militært telekommunikasjonsutstyr til Saudi-Arabia. Landet ligger i samme ustabile område som Emiratene. Også i Saudi-Arabia har det de siste årene vært grove brudd på menneskerettighetene. I 1995 ble 192 mennesker henrettet. Og i sommer la Kongsberg Gruppen inn bud på salg av 60 Pingvinraketter til et nytt land i Midtøsten, nemlig Kuwait (Arbeiderbladet 26.07.96).

Også fattige nasjoner i den tredje verden er potensielle kjøpere av norsk forsvarsmateriell. I begynnelsen av mai i år inviterte Kongsberg Simulation & Training marineoffiserer fra Bangladesh over til Sverige. Datterselskapet til Kongsberg Gruppen ønsket å markedsføre konsernets simulatorer for ubåtkrigføring og kystvaktberedskap. Bangladesh er et av verdens aller fattigste og mest overbefolkede land. Samtidig rapporterer Amnesty International om tortur og fengsling av meningsmotstandere.

At militært utstyr produsert i Norge synes å være på vei inn på nye markeder, må sees i sammenheng med den kalde krigens slutt. Det vestlige markedet for forsvarsmateriell har skrumpet kraftig inn de siste seks-syv årene. I denne omstillingsfasen har også militærindustrien i Norge måttet lete etter nye løsninger og allianser. Foruten å finne nye kjøpere har omstillingen ført til sterkere satsing på det sivile markedet samt at samarbeidsprosjekter med utenlandske bedrifter er blitt mer sentralt enn tidligere.

Et forhold myndighetene er blitt kritisert for, er at de mangler oversikt over hvorvidt innvilgede utførselslisenser er blitt benyttet eller ikke. Myndighetene visste frem til 1. januar i år ikke hva slags og hvor mye våpenmateriell som faktisk ble eksportert fra Norge. Handelsminister Grete Knudsen har da også innrømmet at statistikken over og registreringen av slik utførsel ikke har vært god nok. Alle forsvarsbedrifter er derfor fra i år pålagt å rapportere om gjennomført forsvarseksport. Innrapporteringen skal danne grunnlaget for årlige meldinger i Stortinget. En foreløpig rapport legges nå frem for Stortinget. For første gang i historien kan de folkevalgte få mulighet til å føre en reell demokratisk kontroll med norsk våpeneksport. Det gjenstår likevel å se hvor informative disse årlige meldingene vil være.

En positiv utvikling har også skjedd med hensyn til fysiske inspeksjoner ved utførsel av våpenmateriell fra Norge. I 1994 kritiserte Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite UD for ikke å ha gjennomført noen dokument- eller fysiske inspeksjoner ved våpenutførsel året i forveien. Lederen i kontroll- og konstitusjonskomiteen, Petter Thomassen fra Høyre, uttalte i stortingsforhandlingene 15. juni 1994 at "Etter min oppfatning er dette en for slapp holdning til en meget viktig bestemmelse i våpeneksportloven".

Det er UDs ansvar å anmode Toll- og avgiftsdirektoratet om å foreta fysiske inspeksjoner ved utførsel av våpen og ammunisjon. Seksjon for eksport- og importregulering i UD skal ha de nødvendige opplysningene i slike saker. Det virker som om UD har tatt kritikken fra kontroll- og konstitusjonskomiteen på alvor. Ifølge informasjonsleder i UD, Tove Gartland, ble det i 1995 gjennomført 23 omfattende kontroller ved våpeneksport. Tilsvarende kontroller er så langt i år 11.

En vanskeligere om ikke umulig oppgave som hviler på UD, er etterkontrollen med militært utstyr som allerede er hos kjøperen. Det ville kreve store ressurser å føre kontroll med hvor solgte våpen måtte befinne seg. UD baserer seg derfor på tillit og forsikringer fra "brukerne".

Norge forlanger såkalte sluttbrukererklæringer av land utenfor NATO-alliansen og Norden. I disse erklæringene må mottagerne av norskproduserte våpen skrive under på at utstyret ikke videresendes uten samtykke fra myndighetene i Norge. For de landene som slipper å undertegne en slik sluttbrukererklæring, er det underforstått at reeksport ikke må finne sted uten norsk godkjennelse.

Sluttbrukererklæringene og den underliggende forståelsen stemmer dog ikke alltid med virkeligheten. Et eksempel er Raufoss-produserte M72-raketter som dukket opp i borgerkrigene i El Salvador og Nicaragua. USA hadde på 80-tallet videresendt et ukjent antall raketter til de krigende uten norske myndigheters vitende. Det måtte en fotojournalist til for å oppdage at Raufoss-rakettene ble brukt i krigshandlinger.

Konkurransen på det internasjonale våpenmarkedet vil i de nærmeste årene bli enda hardere for norske forsvarsleverandører. I takt med disse forhold vil presset øke på myndighetene for å la våpen gå til udemokratiske nasjoner og land i urolige områder. For forsvarsbedriftene kan det være snakk om millionkontrakter. Med dagens fleksible regelverk trenger kanskje ikke forsvarsprodusentene å være altfor redde for at inntektene skal falle dramatisk.