Template design by accounting website design and free forums

Blod, svette og tårer i 1965

Løypeleggeren av årets Hu & Hei vil bli husket lenge; av de 246 som brøt, men først og fremst av de 61 som fullførte. Fra det øyeblikk han ble overlatt arrangementet, gjennomgikk den veloppdragne bergensgutten en brå personlighetsforvandling. Lenge innestengt sadisme utkrystalliserte seg i et 30 kilometers o-mareritt, og de som så Gjertsens smil da han hengde opp kartbretten utenfor kantina, har ikke kommet seg enda. Det ble proklamert at løypa skulle være hard, men selv Gjertsen ble forskrekket over sluttresultatet. At han fant det best å barrikadere seg på hybelen etter løpet, er forståelig. Han har overlevd de innledende attentatforsøk, men en kort nekrolog ligger klar i redaksjonen.


Lørdagens Snuskeløp hadde fått en ansiktsløftning med parvis start med 10 sekund mellomrom. Dette førte til fin spredning og selv erfarne hengere som Hermansen ble forvirret. Valget av 7 av 13 poster viste seg å bli utslagsgivende. Hagen er kjent for å være lur og var lurest denne gangen også. Han unngikk behendig posten i Henriksåsen og kom rundt på 28:35. Favoritten Fougner tapte 4 minutter og 14 sekunder i Henriksåsen og la ned protest. Den ble ikke tatt til følge til tross for at posten var tvilsom.


Søndag stilte 307 til start og det hersket en febrilsk stemning på vollen. Den minimale kartbretten ga foranledning til ville rykter, og spiralformet løype ga høyest odds. De beste i Snuskeløpet la ut i nord-vestlig retning og ikke lenge etter var 1. og deretter 2. fellesstart på veg mot myr under b i Ilbergan. Tempoet var oppskrudd, og det ble kjempet om plass i teten. På 2. post ved Olavsspranget var feltet fremdeles noenlunde samlet, men så kom det fatale strekket i skrålia mot flakk. De fleste gikk surr i høydekurvene og havnet 2-300 meter for høyt. Fossen dro med seg en godtroende gjeng nesten opp på Elsetheia før de skjønte at de var blitt lurt. Bare 2 mann løp Bynesveien som var det sikreste veivalget og dessuten ga muligheter for haik.


Neste strekk gikk rett over heia med 300 meter konsentrert stigning i starten. De stupbratte liene, iskalde myrvann, silregn, vind og kulde tok knekken på de fleste. De med kondisjon, ulltrøye og Stokkens varmesalve kom over. For de med nylonsokker og 2 ukers intens trening ble Elgsethytta redningen. Matstasjonen var plassert på vintervannsmyra. Lunde og Jordal passerte først, deretter Hole og så tusentripperen Hvoslef. Hvoslef startet i 2. fellesstart og hadde løpt seg godt opp.


Matstasjonen ble inndratt kl. 14:35, og bare noen over 60 la ut på andre runde. De fleste angret bittert da de på 6. post ved Skjellbreia merket av en myr bak Bodsbergheia. Lunde sprakk i lia opp mot Kvistingen og Hvoslef trippet elegant forbi. Ganglaget til de som kom etter kan ikke karakteriseres som elegang.


Siste post nesten på toppen av Gråkallen var utspekulert sadistisk. Selv ikke Henrik Hvoslef trippet dit opp, men han kom i mål i fin form etter å ha brukt 4 timer og 34 minutter på den 30 km lange løypa. 18 minutter etter kom Eriksen og deretter Lunde. Kl. 9, i skummende mørke og med en gangtid på over 9 timer kom Elstad og Eidsvik i mål som de siste.


Av de 200 ferdigspikkede medaljer ble det delt ut 15. Mylius, Skips-Lund, Sigmond og Erlien fikk 5-årsmedaljen, som for øvrig er godkjent som akademisk orden. Nickel som den eneste, fullførte for 6. gang og uttalte ellerpå at løypa var hard. Henrik regnet ut at han hadde løpt totalt 1750 meter oppover, og han løp jo ganske lurt. Av andre kuriositeter må nevnes at Tyggis, forkledd som Robin Hood, kom rundt og at Waaje bommet på matstasjonen.


Rally Hu & Hei ble ikke den helt store suksessen, men det var hederlig gjort av From & Co å ta seg fram til 4. post pr. automobil.


Stemningen etter løpet var bitter, særlig hos de 246. Hos de 61 ble bitterheten etterhvert avløst av en følelse av at de var tøffe. En prestasjon var det utvilsomt å fullføre. Fossen mente det var hardere å bryte og ta sjikanen, men den slags subtile betraktninger kan ikke bortforklare at han ikke er tøff nok. Det var de erfarne gampene som kom rundt, de med utstyret og kondisjonen i orden. Koffertene hadde ingen sjanser og det er vel neppe riktig å legge opp et så hardt løp som en massemønstring. De fleste ble lurt med på noe de ikke hadde godt av – stemningen på helsestasjonen er amper. Det kunne også lett gått verre. Det ville ikke vært morsomt å ha ansvaret for 200 dødsslitne i de ulendte urene bak Bodsbergheia etter mørkets frembrudd. Hvis været hadde vært litt bedre, kunne det ha vært situasjonen. Takket være været står det fremdeles 15 kg sukkerbiter på en myr bak Bodsbergheia. Men ta for all del ikke flagget! Det skal løypeleggeren få hente!



Forfatter: AB



 

 

One Response to “Blod, svette og tårer i 1965”