Det sprekeste teltet på tio var kanskje teltet med Åsne og Nina, og ut på 6.etappe var det Nina som skulle i ilden!
Det var en mørk og regnfull gryning da jeg skulle ut på 6. etappen; mitt tredje o-løp på halvannet år og det andre på et døgn.
Alt var lagt til rette av de foregående 5 spreke frøknene, men jeg klarte såklart å miste et minutt allerede før start, der jeg varmet opp i skogen og drømte om NTNUI-gull og svenske skoger da Live kom inn til veksling. Til en svak huing og heiing fra en enslig NTNUI-er på vei fra dusjen løp jeg ut mot 1.post, og leverer en fin bom her. Blir sur på meg selv og drømmer meg tilbake til sovepose og teltmys. Heldigvis våkna jeg litt mer og o-teknikk-nivået steg i takt med regnet som begynte å øse ned, så jeg følte meg faktisk ganske kul der jeg løp alene på de gjørmete stiene på vei mot BRUA. Etter hvert ble det mindre ensomt i skogen, rettere sagt god gubbestemning, og ettersom vi nærma oss snupunktet på løypa tok jeg en liten titt på hele resten av løypa. Hadde begynt å bli riiiiimelig sliten nå, så fikk en liten mental knekk der. I et ellers lystig sinn var det dermed ganske mørkt på de neste strekka. Fant en sprelsk ungfole å henge på, ble løpt ifra, og havnet i en god gammel gubbeklynge hvor ingen egentlig hadde kontroll. Hadde mer tro på eget veivalg på et langstrekk, og løp litt alene en stund før jeg møtte en ny 50-åring-kompis. Siste strekka inn mot mål hadde jeg bare vondt og var glad jeg hadde denne ukjente 50 år gamle mannen rundt meg som snudde seg titt og ofte for å se om jeg hang med (eller om han var på rett spor).
Konklusjon i etterkant: ARTIG!! Sykt sliten, men fornøyd, kunne jeg gi kartet til videre til Aurora.
P.S. skjønte fort på bankettbussen at jeg hadde mer å gi, så ikke bli skremt bort fra å løpe neste år av at jeg høres veldig sliten ut.
Nina løp slik som en NTNUI-veitj pleier, og vekslet med Aurora på en 197.plass
