I tiden 1951-55 fantes det kun to koier, Nicokoia og Sonvasskoia. Dessverre var dette i lengste laget å gå til fots mellom disse på en dag. Avstanden i luftlinje er 52 kilometer, og luftlinjen går rett over Selbusjøen og krysser Reinsfjellet... Personer besatt av Hu & Hei-ånden mente likevel at det ikke var for langt. I koieboka på Sonvasskoia kan en lese om to-tre forsøk på denne tiden. Noen høstet heder og ære, andre fant seg overnatting under et grantre mellom Selbu og Sonvasskoia. Det er derfor ikke rart at turen har fått en spesiell status innen koiemiljøet. I de følgende årene ble turen gått kun to ganger, den siste i 1968, da to representanter for Bjørne-jægerforeningen satte en imponerende rekord på 11 timer og 45 minutter.

23 år seinere. "En sen natt rundt et bål, tomme bayerflasker ligger igjen på slagmarken, og det nippes til karskkoppen. Enighet oppstår om at det er på tide å vise at også vi kan klare det gamlegutta klarte." I juni 1992 gjennomfører to fra koiestyret i NTHI turen.

"Avmarsj fra Sonvass ca 7.00. Veivalget fram til Selbu er greit. På ny gruset sti tilbake til parkeringsplassen, så en strak mil med myr og skog til Langåsvollen. Derfra går veivalget ned til Garberg i Selbu. Hittil er det bare en fornøyelse å gå i finværet. Turen følger mønsteret: 1 time og 45 minutter gange, med bytte av den felles sekken halvveis, og så en pause på 15 minutter.

Veien gjennom Selbu er den kjedligste delen av turen. Her er det ialt 2 mil på vei. Det er da nesten en lettelse å gå oppover mot Reinsfjellet. Herfra er det flere mulige veivalg. Vi følger veien til Kjøsnesvollen. Derfra velger vi å kutte ned den halv-mils omvegen rundt Reinsfjellet som gamle-gutta tok. I stedet krysser vi rett under toppen.

Nå kjenner vi at det begynner å tære på kreftene, men etter at vi er nede fra Reinsfjellet kutter vi ned på pausene for å komme fram under 15 timer. Straffen kommer litt før Fremovollen. Alt av viljestyrke må mobiliseres for å rave de to siste kilometrene fram til koia. 14 timer og 50 minutt etter avmarsj er vi fremme, og velter oss rett i køyene."

Fram til idag finnes det noen få som blir besatt av Hu & Hei-ånden og prøver denne krevende turen. Men man må ikke være av det tøffe slaget for å gå på koie-til-koie-tur. Det finnes nesten uendelige muligheter, og det er bare fantasien som setter grenser. Men vi skal prøve å hjelpe fantasien litt!

Nicokoia-Kråklikåten: Denne turen kan på godt skiføre ta mindre enn en time, i dårlig vær og til fots mye mer. Turen er rik på trønderske myrer, og de som synes at den er for kort, kan gå via Kråkfjellet.

Kråklikåten-Lynhøgen: Etter turen fra Nicokoia som oppvarming kan man ta neste steget og krysse Brungmarka enda et stykke. Veivalgene er mangfoldige, via Kråkfjellet eller Reinsfjellet eller bare gjennom myrene.

Lynhøgen-Nicokoia: For å lukke sirkelen kan man bruke tredje dagen til å komme seg tilbake til utgangspunktet.

Nicokoia-Flåkoia: Denne turen viser hvorfor man ikke bør krysse Brungmarka på tvers. De som synes at det er en utfordring, kan prøve seg på Brungmarkas bekkedaler.

Selbukåten-Heinfjordstua: Du liker motsetninger? Da bør du prøve denne turen. Første natt tilbringer du på en av de minste koiene i nettet, neste dagen streifer du gjennom trønderske myrer og skoglandskapet i Brungmarka. Deretter har du fortjent deg litt luksus på Heinfjordstua, en badstukveld og en koselig natt i en skikkelig seng. Underveis kan du lete etter den tidligere NTHI-koia Vennavollen.

Holmsåkoia-Stabburet: Om veien til Stabburet kan være litt lang på en fredag kveld, eller fristelsen til å besøke enda en koie stor, er det nærliggende å hoppe innom Holmsåkoia først. Fra Holmsåkoia krysser man elven ved Gammelvollsjøen og følger deretter veien opp mot Stabburet.

Holmsåkoia-Hognabu: De som synes at veien mot Stabburet ikke er en utfordring, kan i stedet legge i vei mot Hognabu. Fjellet Ruten krysses på sørsida, for at man så svinger ned til Hognabu. For spreke gutter og jenter kan turen utvides med forskjellige topper: Ruten, Tronshatten, Fongen...

Hognabu-Stabburet: Om været var dårlig på turen fra Holmsåkoia til Hognabu kan man gi turgleden en ny sjanse neste dag. På vei til Stabburet springer man opp Ruten, følger toppene østover til man kommer ned til elva fra Lauvavatnet. Om vinteren, og med litt vilje også om sommeren, kan elven krysses direkte. Alternativt kan man gå ned til brua for så å lete etter Stabburet.

Stabburet/Hognabu-Sonvasskoia à Sylane og Tydal: De som fremdeles har litt tid til overs og føler at de nå kan klare også litt avanserte turer, trenger ikke dra tilbake til bussen/bilen, men kan gå nordover mot Sonvasskoia. Hvis selvtilliten var for stor går det an å ta en liten pause på DNT's Schultzhytta før man drar videre mot Storskarven og Sonvatnet. Å gå via toppene lønner seg. Har man klart seg hittil faller vel noen få høydemetere ekstra ikke i vekt.

Taagaabu-Kvernmovollen: En lang sommerdag med flott vær er akkurat det riktige for en tur fra Taagaabu til Kvernmovollen. Etter at man har kommet seg til andre sida av Nyådalen, har man klart det verste. Om vinteren kan det være lurt å gå rundt dalen selv om det betyr noen ekstra kilometer. Etterpå er det bare å holde høyden for å finne veien ned til Kvernmovollen.

Kvernmovollen-Mortenskåten: Denne turen er en del kortere enn turen fra Taagaabu. Langlete er fort nådd, og etter at man har krysset rv.30 gjelder det å klatre opp igjen. Med litt ekstra energi kan man gå over Mortenfjellet og lete etter jordgammen derfra.

Mortenskåten-Kråklikåten: Mortenskåten er bindeleddet mellom koiene i Gauldalen og koiene i Brungmarka. Turen fra Mortenskåten til Kråklikåten kan utvides med et besøk på Reinsfjellet.

Stakkslettbua-Rindalsløa: Har man ikke lyst til å gå samme veien tilbake fra Stakkslettbua, kan man velge veien sørover mot Rindal. Og hvis man en gang har kommet seg dit, er det ikke langt før man når Rindalsløa og med dette Trollheimen.

Rindalsløa-Telin: I Trollheimen er dagene lange om sommeren. Fra Rindalsløa må man komme seg et godt stykke opp før man kan se inn mot Trollheimen. Mot Telin går man forbi Rindshatten og krysser veien mot Jøldalshytta. De som liker litt kortere, men likevel slitsomme turer, kan ta en mellomstopp på en av DNTs hytter (Trollheimshytta eller Jøldalshytta). Studèr riktignok kartet og avstandene og vurder det opp mot egen form og kunnskap om fjellet!

Telin-Kamtjønnkoia: Det finnes mange muligheter for å komme seg fra Telin til Kamtjønnkoia. Det enkleste er kanskje å ta veien mot Trollheimshytta først for så å fortsette mot Kamtjønnkoia på neste dagen. Lengre, men på bare en dag, er det å gå på østsiden av Svarthetta for å komme til Gravbekken og følge veien opp til koia derfra. Et tredje alternativ er det å legge veien opp Svarthetta først, for så følge ryggen mot Blåhøa. Derfra er det bare å komme seg ned til koia.



Med sykkel kan man tenke seg kombinasjoner av nesten hvilke som helst koier. Hva for eksempel med en tur fra Agdenes til Stakkslettbua? Eller fra Flåkoia til Telin? Også her er det bare fantasien som setter grensene. Det finnes rykter om to som bar syklene ned fra Sonvasskoia til Selbu, for så å sykle innom Holmsåkoia for en lunsjpause. Etterpå skal de ha fortsatt mot Røros og Gauldalen og derfra tatt av mot Kråklikåten... Ankomsten på Kråklikåten var riktignok lenge etter midnatt, men fram kom de likevel.

Lurer du på om du skulle droppe sommerjobben i år til gunsten for en fin koie-til-koie-tur opplevelse, så kan vi fortelle om to studenter som aldri hadde tid til å dra på koietur under studietiden. Denne erfaringen kunne de imidlertid ikke gå glipp av. Resultatet var en tur av den litt lengre sorten der de dro fra koie til koie til koie... Han ene ga seg ikke før han hadde sett hver eneste koie i nettet, og det under samme turen!

Det er viljen som fører den spreke til målet!