Om fekting

Historie
Sverd har helt siden bronsealderen blitt brukt som våpen, men har siden 1700-tallet utviklet seg til duellvåpen og konkurransevåpen. Duellvåpnene kjennetegnes ved at de ble laget for å levere raske støt i stedet for kraftige hugg. Konkurransefekting i dag er delt inn i tre ulike våpenarter: sabel, florett og kårde. I konkurransesporten er kravene til sikkerhet høye, og våpnene er ikke lengre skarpe.

Sabel er et huggvåpen som ble utviklet fra militære sabler, blant annet brukt av kavalerister på 1700- og 1800-tallet. I kamp med huggvåpen får man poeng ved å slå bladet sitt på motstanderens overkropp. Moderne sabelfekting, og florettfektig, har prioriteringsregler som avgjør hvem som får poeng om begge duellantene treffer hverandre samtidig.

Floretten er et stikkvåpen som ble utviklet fra sivile duellvåpen. Det betyr at i moderne florettfekting får man poeng med å stikke motstanderen med tuppen av sverdet. I florettfekting kan man bare treffe på overkroppen, men ikke på armer eller hodet. Det forklares ofte med at florettene ble brukt til trening når man hadde lite beskyttelsesutsyr. En annen forklaring er at floretten ble brukt i dueller til døden, og man ønsket å skade de vitale organene. Også i florett har man prioritetsregler.

Kården er et stikkvåpen. Den er også utviklet fra sivile våpen, og var beregnet på dueller til første blodsdråpe (altså ikke til å drepe). Følgende er hele kroppen trefflate i moderne kårdefekting. Reglene er enklere enn i florettfekting: poeng gis til den som treffer motstanderen først med tuppen av kården. Hvis de to duellantene treffer hverandre med en tidsforskjell som er mindre enn 40 millisekunder, blir det et poeng til hver, altså dobbeltpoeng.

310405

Fekting i Norge
Fektemiljøet i Norge er og har vært lite, og man har derfor inntil nylig begrenset seg til kårdefekting. Spesielt sabelfekting har blitt satset på i klubber som Kristiansand Fekteklubb og Molde Fekteklubb, men kårdefekting er fortsatt mest utbredt. NTNUI driver med kårdefekting.