EKSISTENSIALISMEN OG BAUDELAIRE
Om Sartres essay "Baudelaire" (1947).
Av Trond G. Åm, mellomfagsstudent i fransk.
I "L'Être et le Néant" fra 1943 (Væren og intet, Oslo 1966) lanserer Jean-Paul Sartre den såkalte "eksistensielle psykoanalyse". Han presenterer også sitt ønske om å demonstrere den på et lite knippe diktere, Dostojevskij og Flaubert, senere også Baude
laire og Genet. Essayet "Baudelaire" utkom i 1947, og vakte umiddelbart sterke reaksjoner. Boken viser at Sartre sitter inne med store psykologiske innsikter i forhold til Baudelaire, samtidig kan han med sitt eksistensialistisk-moraliserende utgangspunkt
være hard å fordøye.
Den "eksistensielle psykoanalyse" skiller seg fra Freuds psykoanalyse ved at den konsekvent avviser det ubevisste, og følgelig også determinismen som grunnlag for å forstå og trekke konsekvensene av det menneskelige liv. I stedet hevdet Sartre at livet
baseres på et såkalt "choix originel" (opprinnelig eller grunnleggende valg), som blir individets grunnleggende prosjekt gjennom hele livet. Det kan være den tristes grunnholdning, den hatefulles, den forrådtes, men felles for dem alle er, i følge Sartre
, at de alle har valgt denne grunnholdningen. Menneskets frie vilje er helt sentral i Sartres eksistensialisme, derfor er mennesket helt og holdent selv ansvarlig for det livet det fører.
Charles Baudelaire
Charles Baudelaire (1821-1867) er først og fremst kjent for diktsamlingen "Les Fleurs du Mal" (Det ondes blomster) som utkom i 1857. Den ble kort tid etter utgivelsen beslaglagt, og seks av diktene ble kjent utuktige. Posthumt ble utgitt "Petits Poèmes
en prose" (1869), som i sin helhet er oversatt til norsk av Tore Stubberud (Prosadikt, Valdisholm Forlag, 1993).
Baudelaire livnærte seg hovedsakelig som kunst- og litteraturkritiker, og som oversetter av Edgar Allan Poes verker til fransk. Litteratur- og kunstkritikken er samlet henholdsvis i "L'Art Romantique" og "Curiosités Esthétiques". I "Les paradis artific
iels" (1860) beskriver Baudelaire de kunstige paradiser - hasj, opium, som var en viktig del av Baudelaires liv.
Baudelaires liv var ytterst tragisk. Faren døde da Charles var seks år gammel, og de to årene som fulgte, som Charles tilbragte alene med moren, betegner han som de to lykkeligste årene i sitt liv. Men da hun senere giftet seg med en høytstående militæ
r ble Baudelaires paradisiske tilværelse knust, og hele resten av livet nærte han et intenst hat til stefaren, som også motsatte seg den unge Baudelaires dikteriske ambisjoner. Hele livet var han plaget av økonomiske
bekymringer, sykdom og sjelelige kriser, i tillegg var han i lengre perioder henfallen til narkotika. Den forholdsvis store farsarven han fikk disponere som myndig satte han over styr, og det som ble igjen reddet familien hans ved å sette ham under livsla
ngt formynderskap. Problemene hans ble bare verre og verre, i 1864 slo han seg ned i Brüssel i et desperat forsøk på å tjene penger ved å gi forelesninger. Men i 1866 ble han delvis paralysert etter et anfall, og sitt siste leveår tilbrakte han på et hosp
ital i Paris, delvis lammet og uten taleevne. Det eneste ordet han kunne si var "Crénom!" (For faen).
Fikk Baudelaire det livet han fortjente?
Sartre åpner sitt essay ved å ta utgangspunkt i en vanlig oppfatning av Baudelaires liv: Han fikk ikke det livet han fortjente. Sartre beveger seg litt rundt dette utsagnet, smaker på det, og snur så det hele på hodet: "Nei, han fortjente virkelig ikke
denne moren, disse evige lidelsene, formynderskapet, denne smålige elskerinnen eller syfilisen - og hva er mer urettferdig enn denne alt for tidlige død? Når man imidlertid tenker etter våkner en tvil: Dersom man betrakter mannen for seg selv er han hver
ken ufeilaktig eller uten selvmotsigelser: Denne perverse mannen har en gang for alle tatt til seg den mest banale og strenge moral. Denne kresne, raffinerte mannen frekventerer de nedrigste prostituerte [...] den einstøingen er livredd for ensomheten, og
han går aldri ut uten følge. Denne "arbeidets forsvarer" er selv aldri istand til å forplikte seg til regelmessig arbeid [...] Han snakker om lange reiser, om fjerne land og ukjente riker, men er selv aldri istand til å foreta den minste reise; han tvile
r i seks måneder for å reise til Honfleur1, og hans eneste lengre reise forekom ham som en straff. Han uttrykker forakt og endog hat for de alvorlige personene som satte ham under formynderskap, samtidig gjør han aldri et eneste forsøk på å frigjøre seg f
ra dem [...] Er han egentlig så annerledes det livet han har ført? Hva om det faktisk er slik at mennesket alltid får det livet det fortjener?Vi må se litt nærmere på dette."2
Det avviste barnet
En følelse av ensomhet, helt siden barndommen. Til tross for familien - og i sær blant kamerater - følelsen av en evig ensom skjebne. Men allikevel en brennende trang til liv og glede.
Charles Baudelaire3
Opprinnelsen til det som skulle bli den Charles Baudelaire slik vi kjenner ham, ligger i følge Sartre i det bruddet som oppstod i Charles` idylliske tilværelse da Madame Baudelaire giftet seg for annen gang med offiseren Jacques Aupick. Da Baudelaires fa
r døde i 1827 fulgte en tid hvor den seks år gamle Charles-Pierre følte seg helt i pakt med omgivelsene. Han var bortskjemt og elsket av sin mor, og lille Charles elsket og beundret denne kvinnen; "Jeg var alltid levende i deg, og du var bare i meg. Du va
r både et idol og en kamerat på en gang"4, skriver han i et brev til moren. "På denne tiden visste ikke Baudelaire ennå at han eksisterte som individ", skriver Sartre, "men han følte seg forenet med moren både kroppslig og sjelelig med en primitiv og myst
isk deltagelse. Han lot seg synke ned i den behagelige mildheten i deres gjensidige kjærlighet, de var ett hjem, én familie og ett incestuøst par."5 Slik, hevder Sartre, oppstår følelsen av å være barn av en guddommelig orden, fordi han er beskyttet mot a
lle sorger og bekymringer av en mor som eksisterer for ham av nødvendighet. Baudelaire finner sin eksistensberettigelse i denne guddommelige nødvendigheten.
Men når Baudelaires mor gifter seg om igjen kommer en rival inn i bildet som forstyrrer hans paradisiske tilværelse. Til tross for Sartres avvisning av Freuds psykoanalyse ser han Ødipuskomplekset som opprinnelsen til Baudelaires "livsprosjekt". Ved de
nne avvisningen kommer fallet for første gang inn i Baudelaires liv. "Baudelaire var en utsøkt, delikat, original og tander sjel som ble knust ved det første sjokket i hans liv", siterer Sartre Buisson6. Ved den senere general Aupicks inntreden i Baudelai
res liv oppstod et fall han aldri skulle komme over. Hele livet kommer han til å hate stefaren, som knuste paradiset i hans liv. Baudelaire skriver: "Når man har en sønn som meg så gifter man seg ikke". Charles-Pierre blir støtt ut av Edens hage, så å si,
han oppdager at han er alene i verden, at han ikke lenger er gudbenådet, han har har ikke lenger noen eksistensberettigelse fundert i den guddommelige nødvendighet. Med dette fallet oppstår Baudelaires følelse av å være fordømt, evig og alltid fordømt av
de gudene som engang hadde ham under sine vinger. Den tyngende følelsen av skjebnen og den eksistensielle ensomheten tar form. Sartre konkluderer: Her er det Charles Baudelaire, slik vi kjenner ham, tar form. Her er det vi berører hans "choix originel".
Den Originales fødsel
Sartre understreker dette barnslige aspektet ved Baudelaires psyke. Baudelaire kommer til å dyrke denne eksistensielle ensomheten bevisst gjennom hele livet - på en måte som får Sartre til å tenke på barnets selvdyrkelse for å bekrefte seg selv. Baude
laire overstiger aldri dette nivået - helt siden det uønskede bruddet med moren kommer Baudelaire til å dyrke seg selv, for å bekrefte at han er en annen, at han er "unik like til det skremmende"7 Hans narcissime overskrides hele tiden, det er Baudelaires
måte å bekrefte seg selv på. "Baudelaire er mennesket som aldri glemmer seg selv. Han betrakter seg selv mens han ser, han betrakter for å se seg selv betrakte."8
I sin bok "Savnets vellyst - Charles Baudelaire i det 19. århundrede"9 beskriver Vagn Lyhne Baudelaires liv sett i forhold til samfunnet rundt ham på midten av 1800-tallet. Han ser ikke Baudelaire i forhold til Ødipuskomplekser og indre stridigheter, m
en i forhold til de strømningene også Baudelaire var en del av- som f.eks. dandysmen. Sartre omtaler dandysmen utifra Baudelaires egne forutsetninger for å slutte seg til den, Lyhne ser ham mer i lys av åvære et barn av sin tid. Både Lyhne og Sartre komme
r inn på de store omveltningene som skjedde i det franske samfunnet på midten av 1800-tallet; Dandysmen oppstod som en slags blanding av aristokrati og høyborgerskap, i de omveltningene som skjedde, hvor aristokratiet stadig tapte terreng og hvor borgersk
apet befestet seg mer og mer som den herskende klasse i samfunnet, oppstod dandysmen som en "synkende sol", som Baudelaire kaller det, en gjeng med rike lediggjengere som ikke bestilte noe annet enn å dyrke seg selv, sitt utseende, kunst og litteratur. Av
standstagen til borgerskapet var særlig viktig- dermed blir den individuelle originalitet, og ikke minst, dikterens overlegenhet svært fremtredende. Sartre mener at disse holdningene oppstod som en følge av borgerskapets fundementalt forskjellige innstill
ing overfor nettopp dikterne. Overfor aristokratiet spilte Dikteren en rolle som "parasitt på en parasittklasse"10, mens innenfor borgerskapets rammer blir dikterens rolle redusert. Fordi borgerskapet er en skapende klasse, må dikteren innfinne seg i som
borgeren å måtte vise seg nyttig for samfunnet, på linje med en advokat eller en ingeniør. Dikteren mister dermed noe av det glamorøse preget han tidligere har hatt, hans rolle blir en "servicenæring". Dette, mener Sartre, er årsaken til de tendensene ku
nstnerne tar på midten av 1800-tallet. Også Baudelaire, som tok avstand fra borgerskapet, møtte således en annen hverdag når han så at hans beskytteres storhet sakte men sikkert forsvinne til fordel for borgerskapets velde. Dikteren må nå finne en annen e
ksistensberettigelse. Innen litteraturen hevder dikterne nå "kunst for kunstens skyld", litteraturens første skritt bort fra det store publikum, folket, pøbelen. "Kan De forestille Dem en dandy som taler til folket, unntatt for å håne det?"11 , skriver Ba
udelaire. Den romantiske idéen om geniet og den originale dikter, blir enda ytterligere forsterket. Baudelaire håner borgerskapet, sammen med dandyene bruker han flere timer hver dag på sitt toalett, han kan bruke opptil to timer hver dag på å se seg selv
i speilet. "Han [dandyen] bør leve og sove foran et speil", sier Baudelaire.12 Og videre: "Å være nyttig har for meg alltid forekommet meg som noe svært avskyelig".13 Det borgerlige fundament, nemlig handelen, levnes liten ære hos Baudelaire. "Det finnes
bare tre hederlige mennesketyper: Presten, krigeren og poeten. Vite, drepe og skape. De andre er skattepliktige og leilendinger, skapt for stallen, det vil si for å utøve det man kaller yrker.14 Det å drive handel anses som noe skjendig, en oppfatning so
m holdt seg temmelig lenge. Vagn Lyhne beskriver dandyen slik: "...Denne selvdyrkelse er deres hemmelighed, den sætter deres blaserthed, deres evne til at forbløffe uden nogensinne at blive forbløffet, deres kulde, der blot er en emanation af en luende il
d, den absolutte selvbeherskelse og årvågenhed. I deres selvtilstrækkelighed nægter de at indgå i en udveksling med omverdenen, men de evner at holde sig skadesløse for ethvert tab, enhver mangel, for de lever i "en art selvdyrkelse, som kan overleve en s
træben efter den lykke, man kan finde i andre, i kvinden for eksempel; som endog kan overleve alt det, man kalder søde drømme" [sit. Baudelaire, Curiosités Esthétiques]. I kærlighed til sig selv, i foragt for de andre, i "oposition og revolte" bevæger de
sig individuelt, men dog synlige som historisk type, "repræsentanter for alt det bedste i den menneskelige stolthed, dette behov, der er alt for sjældent hos mennesker i dag for at bekæmpe og tilintetgøre trivialiteten. Heraf udspringer hos dandyerne denn
e den udfordrende kastes hovmodige holdning, selv i dens kulde" [sit. Baud., CE]."
Opprøreren
Her beveger vi oss ved Sartres største ankepunkt mot Baudelaire. Han har overhodet ingen sans for dandysmens "oposition og revolte". Han skiller mellom opprøreren (revolte) og den revolusjonære. Baudelaire er en opprører som alltid beveger seg innenfor
samfunnets normer. Hans "revolte" er ikke annet enn en lefling med de allerede gitte verdier, den får ingen betydning for samfunnets utvikling. Det er derfor ikke snakk om å skape noe nytt, men å bekrefte seg selv gjennom det å ta avstand fra samfunnets
rådende verdier. Det strider klart imot Sartres eksistensialisme, og er nok derfor en nøkkel i Sartres forståelse av Baudelaire. I "Eksistensialisme er humanisme" sier han: "Når vi sier at mennesket velger seg selv, mener vi at enhver av oss velger seg se
lv; men i det ligger også at idet individet velger seg selv, velger det alle mennesker. I virkeligheten er det ikke en eneste av våre handlinger som ikke -ved å skape det mennesket som vi vil være - samtidig skaper et bilde av mennesket slik som vi mener
at det bør være. Å velge å være det ene eller det andre er samtidig å hevde verdien av det vi velger, for vi kan aldri velge det onde. Det vi velger, er alltid det gode, og intet kan være godt for oss uten å være det for alle."15 Her kommer det klart frem
at et menneske, i flg. Sartre, ikke kan foreta en handling uten at han kan la alle mennesker foreta den samme handlingen. Her kommer han frem til samme konklusjon både angående Genet og til Baudelaire; essensielt for dem begge er at de begge gjør det ond
e innenfor det godes rammer, de gjør det onde samtidig som de ønsker det gode. En slags lefling med det onde, kan man si. Fordi det å gjøre det onde for det ondes skyld, det vil i sin ytterste konsekvens si å bekrefte det gode16.Derfor overskrider Baudela
ire aldri samfunnets rammer. Sartre skriver: Når et menneske begår en kriminell handling av ren interesse og i full overensstemmelse med seg selv, den kan være både skadelig og grusom, likevel gjør han ikke virkelig det onde for det ondes skyld, det ligge
r overhodet ingn fordømmelse for sin egen handling i ham. Bare andre kan, fra utsiden, dømme ham. Dersom det var oss tillatt å vandre inn i bevisstheten hans, ville vi ikke finne annet enn forskjellige motiver, tarvelige, men like fullt i overensstemmelse
med hverandre. Å gjøre det Onde for det Ondes skyld, det er å gjøre akkurat det motsatte av det man fortsetter å bekrefte som det Gode. Det er å ville det man ikke vil- i og med at man fortsetter å avsky de onde makter- og å ikke ville det man vil- i og
med at det Gode fortsatt definerer seg selv som objekt og ytterligheten av den dypeste vilje. Akkurat slik er Baudelaires holdning. Mellom Baudelaire og den simple kriminelle er det like stor forskjell som mellom sorte messer og ateisme.Ateisten bryr seg
ikke om Gud, i og med at han en gang for alle har avgjort at han ikke fins. Svartepresten, derimot, hater Gud fordi Han er elskelig, han håner Ham fordi Han er respektabel, han bruker all sin vilje på å benekte den etablerte orden, men samtidig bekrefter
han den mer enn noengang."17 Sartre trekker inn frihetsbegrepet for å forklare hva som blir Baudelaires prosjekt. At Baudelaire vil være fri, anser han som åpenbart. Den vesentlige forskjellen mellom ham og eksistensialisten, ligger i at Baudelaire ønsker
å være fri innenfor rammene av et allerede skapt univers. Den ensomhetsfølelsen Baudelaire opplever, er bare en svak avglans av den ensomhetsfølelsen som oppstår ved å skape seg selv. "Idet jeg velger meg selv velger jeg mennesket" sier Sartre18. Baudela
ires ensomhetsfølelse kommer bare av at han kun eksisterer i den grad han blir sett. Blikket spiller en helt essensiell rolle i Baudelaires liv, fordi det er en forutsetning for å kunne eksistere innenfor de rammene samfunnet har lagt uten å bryte dem. Fo
r Baudelaire er samfunnets normer kun til for å brytes. Ved å bryte dem, bekrefter han sin evige skyld, Baudelaire er som et barn som gjør det onde for å tøye foreldrenes tålmodighet, og for å kjenne Lovens hånd legge seg på skuldrene hans. Slik bekrefter
han seg selv innenfor rammene av et system, og han kjenner sin egen maktesløshet. Han godtar den universelle Orden for å håne den, for å bli skyldig, og dermed bli ensom innenfor Ordenens rammer, for å føle syndens ensomhet. Men unntaket bekrefter bare r
eglen; slik kan Sartre hevde at kong Louis-Philippe foretrekker en dandy og "kunst for kunstens skyld" fremfor en revolusjonær, fremfor Hugo og George Sand, fordi dandyen aldri vil representere noensomhelst trussel mot den etablerte orden, mens den revolu
sjonære stadig søker å tilstrebe et annet samfunn.19
Dualiteten
Je suis la plaie et le couteau, Jag är både kniven och såret,
Je suis le soufflet et la joue! kinden och slaget som faller,
Je suis les membres et la roue, fången och cellens galler,
Et la victime et le bourreau!20 presten och offerfåret!21
Det er åpenbart en kollisjon mellom Sartre og Baudelaire på akkurat dette punktet. Mens Sartres ideal var handlingen og det eksistensielle valget, lever Baudelaire i en spaltet verden, hvor han stadig føler seg i bevegelse mellom to ytterpunkter, det opph
øyde og det nedrige, det gode og det onde. Lyhne nevner på dette punktet at dandysmen alltid oppstår i samfunn preget av undergangsstemning. Og dekadensens grunnholdning er nærmest den falne engels; å leve, det er å falle. For Baudelaire er det aldri snak
k om et enten-eller - dualiteten hans skaper et univers. Diktningen hans er resultatet av denne holdningen: Baudelaire kan kretse og det sykelige, makabre, for så i neste øyeblikk å male skjønne ideal-bilder. Men hele tiden er itnensjonen den samme - neml
ig å skape skjønnhet. Når han kretser om det makabre og det sykelige, er det for å omskape det til vakre blomster - Les Fleurs du Mal. Han integrerer livets nattsider i en kunstnerisk enhet, som jeg mistenker Sartre for å overse, eller i hvert fall trekke
gale konsekvenser av. I sin iver etter å trekke de eksistensielle konsekvensene av Baudelaires liv unnlater han å se ham også i poesiens lys - til en viss grad må man kunne si at Baudelaire er sin egen poesi. Dette påpeker også Georges Bataille i sin kri
tikk av Sartres essay22. Men han tar utgangspunkt i Sartres kritikk av Baudelaires evige barnaktighet. Bataille hevder nemlig at Sartre ikke er villig til på dette punkt å se Baudelaire i lys av sin poesi, for er ikke poesiens vesen til syvende og sist ba
rnaktig? Søkende og letende, uten noen sinne å finne sannheten, men alltid på jakt etter den, slik hevder Bataille at poesien i seg selv er barnaktig, og at Baudelaire således må betraktes sammen med sitt verk. Baudelaire gjør seg selv til en betrakter, a
dskilt fra samfunnet, men like fullt innenfor dets rammer. Som i prosdaiktet Massene: "Det er ikke alle forunt å ta et bad i mengden; å nyte massene er en kunst, og bare den kan gjøre det, på menneskeartens bekostning og i en svir av livskraft, som allere
de ved sin vugge fikk besøk av en fe som ga ham sans for forkledning og maskering, hat til hjemmet og en lidenskap for reiser. Mengde, ensomhet: likeverdige og ombyttbare begreper for den virksomme og fruktbare poet. Den som ikke eier evnen til å befolke
sin ensomhet, kan heller ikke være alene i en travel menneskemasse. Poeten nyter det uforlignelige privilegium at han etter behag kan være seg selv og en annen. Som disse omstreifende sjeler som leter etter en kropp, kan han tre inn, når han ønsker det, i
hvilken som helst skikkelse...."23
Predestinasjonen
"Det er ikke for å bli forfattere at de skriver, men for at de allerede er det."24
J.-P. Sartre
Med ovenstående sitat beskriver Sartre en forestilling som ikke bare oppstår hos Baudelaire, men hos mange av hans samtidige, deriblant Flaubert. Baudelaires følelse av ensomhet og evig fordømt skjebne sammenfaller godt med det romantiske idelaet om di
kteren som står alene, som er genial, en slags halvgud som ikke er som oss andre. Men helt alene står han aldri - han trer nemlig inn i klubben av andre store diktere, dikterfellesskapet, de døde. Dikteren har erstattet tilhørigheten til et fallent aristo
krati med et åndsfellesskap mellom de store døde. Gjennom hvert ord som Flaubert skriver gjenoppstår Cervantes, Virgil og Rabelais; det ligger en slags guddommelig kraft bak hvert eneste ord som kommer fra fjærpennen hans. Og dette "åndsfellesskapet" ligg
er ikke kun gjennom den skrivende handling, sakramentet, men som en evig forbindelse på dikterens panne - hans liv er bekreftelsen på hans tilhørighet på dikternes kirkegård.
Sartre mener å se at også Baudelaire følte seg tilhørende på dikternes kirkegård. Baudelaire snakker om "Poeten" og "Kunstneren". Han bekrefter seg selv gjennom fortidens diktere. Baudelaire går endog lenger; han pleier vennskapsbånd til Edgar Poe; Po
e knytter Baudelaire direkte til de dødes fellesskap. Man sier at Baudelaire følte seg knyttet til den amerikanske dikteren fordi han så likheter mellom deres tragiske liv. Det er sant, sier Sartre, men, påpeker han, denne følelsen av felles skjebne hadde
utelukkende interesse for Baudelaire fordi Poe var død. Hadde han vært levende hadde også Poe vært alminnelig kjøtt og bein. Men som død faller livet hans inn i de riktige rammer. Ordene "Poet" og "Martyr" knytter seg til hans navn, livet hans er en skje
bne og det ligger guddommelig predestinasjon over hans ulykker. Denne holdningen kommer ganske klart frem i Baudelaires kanskje mest kjente dikt, "L'Albatros" (Albatrossen):
L'Albatros Albatrossen
Souvent, pour s'amuser, les hommes d'équipage Matroser tar ibland för nöjes skull tilfånga
Prennent des albatros, vastes oiseaux des mers, sydhavens albatrosser, stormfåglar som sväver
Qui suivent, indolents compagnons de voyage, tyst över bittra djup och makligt under långa
Le navire glissant sur les gouffres amers. resor som sällskap följer skeppens akterstävar.
A peine les ont-ils déposés sur les planches, När dessa konungar av högblå rymd man tvingar
Que ces rois de l'azur, maladroits et honteux, på fartygsdäcket ner, de annars oförvägna,
Laissent piteusement leurs grandes ailes blanches då släpar de erbarmligt sina stora vita vingar
Comme des avirons traîner à côté d'eux. Som åror på var sida, skrämda och förlägna.
Ce voyageur ailé, comme il est gauche est veule! Den stolte flygaren, vad ovig nu och klen!
Lui, naguère si beau, qu'il est comique et laid! Vad öjligt ful, och nyss så ståtligt i det blå!
L'un agace son bec un brûle-gueule, En sätter snuggan i hans näbb, och en på krumma ben
L'autre mime, en boitant, l'infirme qui volait! tar efter, haltande, den fångnes sätt att gå.
Le Poëte est semblable au prince des nuées Poeten liknar molnens furste: skyttars pil,
Qui hante la tempête et se rit de l'archer; Orkaner ler han åt däruppe i sitt rike;
Exilé sur le sol au milieu des huées, med jättevingarna på marken, i exil
Ses ailes de géant l'empêchent de marcher.25 bland skratt och hånfullt spe, är han en krymplings
like.26
Her knytter Baudelaire dikteren til en annen dimensjon, som himmelrikets hersker, som trekkes til en jord hvor han reduseres til latterlig, ynkelig skikkelse.De store vingene som gjør ham så vakker når han svever over oss forhindrer ham fra å gå herned
e på jorden, og han blir en krøpling.
Edgar Poe blir som et bilde av Baudelaire i fortiden, som Baudelaire kan speile seg i. Dette bildet som er Charles Baudelaire. Det er denne holdningen som iflg. Sartre gir religiøse dimensjoner til Baudelaires forhold til Poe, til sin skjebne og til fo
rtiden. Baudelaire vender seg således demonstrativt med ryggen mot fremtiden, sier Sartre. Han speiler seg selv i fortiden, "det jeg er, det er det jeg var", sier Baudelaire27. Slik kommer han også til å leve som om livet hans allerede er avsluttet. Han s
er livet sitt baklengs, fra utsiden. Og det er her Sartre trekker inn betydningen av selvmordet hos dandyene. Han nevner at selvmordet var "dandyenes viktigste sakrament". Og han trekker det enda lengre: "...dandysmen er en "klubb av selvmordere"28
Charles Baudelaire har altså valgt å leve livet baklengs, hevder Sartre. Slik sett blir han i hele sitt vesen en anakronisme, fordi det er nettopp på Baudelaires tid at fremtiden får en sentral betydning for den vestlige verdens tenkemåte. For Marx, Pr
oudhon og George Sand er det fremtiden som gir mening til nåtiden. For Baudelaire er det motsatt; fordi å forstå nåtiden utifra fremtiden er å gi de langvarige prosjektene, det store arbeidet en sentral betydning, og Baudelaire greier ingenting av dette -
hele livet har han en uendelighet av prosjekter på gang, men han har aldri tålmodigheten til å fullføre noen av dem.
Men kanskje er Baudelaires hat til fremskrittstroen hovedsakelig et ledd i hans individualisme. For i "Dagbøker" skriver han: "Fremskrittstroen er en lære for dovne, en lære for belgiere. Det kan ikke skje noe sant (d.v.s. moralsk) fremskritt uten i de
n enkelte og ved den enkelte selv. Men verden består av mennesker som bare kan tenke i fellesskap, i flokk".
Sterilitet og kulde
Å pule er å hige etter å trenge inn i et annet menneske,
Og kunstneren bryter aldri ut av seg selv.
Charles Baudelaire29
Sartre aner et mønster som går igjen hos Baudelaire, det er den utvalgtes mønster. Selv gjennom hans tanker om fremtiden aner vi en søken etter selvbekreftelse, den unike i forhold til massen, den gemene pøbelen. Denne viljen til ensomhet, som jo Sartr
e ikke er villig til å anerkjenne på linje med den eksistensialistiske ensomheten, er en steril ensomhet, fordi Baudelaire må holde seg på avstand for å kunne beholde ensomheten innenfor de gitte verdiene. Sartre mener å se dette i Baudelaires beskrivelse
r av det kvinnelige, hvor han alltid er på avstand, aldri i fruktbar relasjon. Baudelaire beskriver kvinnen gjennom dufter, gjennom hårmanken hennes, som en stivnet skjønnhet han ikke rører. Baudelaire tar på seg silkehansker når han elsker. Baudelaire er
en kikker med fetisjistisk tilsnitt. Hans forhold til Mme Sabatier, "La Presidente", er betegnende. Et brev avslører at de to var elskere for én natt, den 31. august 1857, etter at Baudelaire i lengre tid hadde tilbedt henne på avstand med dikt og små br
ev. Men Baudelaire ble så skuffet over den kjønnslige realisering av deres kjærlighet at forholdet ble brutt for godt, selv om de forble venner. Han elsk til henne forsvinner i det øyeblikk hun gir etter for hans kjærlighet. Han elsker kun det uoppnåelige
. Alle Baudelaires kjærligheter elsker en annen. Det er garantien for deres "kulde".
Baudelaire og hans "choix originel"
Det frie valget som mennesket foretar seg er identisk med
det man kaller skjebne.
J.-P. Sartre
"Slik Baudelaire er når han er tyve, slik finner vi ham også igjen ved hans død. Han er bare mer mørksinnet, mer nervøs, mindre levende. Av hans talent og høye intelligens er det ikke igjen annet enn minner. Og dette er uten tvil hans særegenhet, denn
e "annerledesheten" som han har søkt helt til sin død og som aldri kunne oppstå annet enn for de andres øyne [...] og som et klart lys gis han muligheten til å se sannheten for sine øyne: Det frie valget som mennesket foretar seg er identisk med det man k
aller skjebne".30Man kan ikke si at Sartres konklusjon kommer som noen overraskelse, i hvilken retning han ønsker å føre oss aner vi allerede på første side. Men det er ett spørsmål Sartre aldri tar stilling til i sitt essay, som er så viktig at det virke
r irriterende på leseren å merke Sartres ensidig negative innstilling til Baudelaire: For hva om Baudelaire faktisk var seg bevisst de valg han foretok seg, og bevisst valgte sitt liv? Og sett at han nettopp valgte dette livet som en del av sitt poetiske
prosjekt? Her kommer vi igjen tilbake til Batailles innvending mot Sartre, nemlig at Baudelaires vesen også er poesiens vesen. At Baudelaire derfor bevisst velger å leve sitt liv i enhet med sin poesi er en mulighet man ikke kan se bort ifra. Derfor blir
Sartres essay belemret med en mangel som kan være avgjørende helhetsoppfatningen av essayet. Da Sartre skrev sine eksistensialistisk-psykoanalytiske dikteressays var hans intensjoner å demonstrere eksistensialismen på noen av Frankrikes fremste diktere. K
anskje var det galt av ham å bruke mennesker som til de grader er knyttet til poesiens vesen, i hvert fall så lenge han kvier seg for å se dem i lys av nettopp dette.
Dersom vi nå går ut ifra at Baudelaire var sitt eget ansvar og sitt liv bevisst; er det noen grunn til å tro at Sartre ville ha behandlet ham annerledes? D.v.s. liger det noe hos Sartre som kan tyde på at han godkjenner et hvilket som helst levesett b
are man er seg sitt eget ansvar bevisst? Sett i lys av Baudelaire ser det ikke slik ut. Hos Baudelaire spiller avgrunnen en meget sentral rolle, både i hans poetiske prosjekt og i hans eget liv, det har fremkommet tidligere.Hos Baudelaire er avgrunnen en
del av dualiteten i hans liv og diktning, og ikke minst en del av det universet hvor han har sitt åndelige virke - som poet og som betrakter. Fallet er grunnstenen i hans bevissthet, både som skjønnhetsskapende fenomen og som kilde til erkjennelse. Det er
dette det forekommer meg at Sartre ikke kan godta. Innenfor Sartres eksistensialisme er ikke avgrunnen levnet noen som helst plass, derfor kan heller ikke Baudelaire plasseres innenfor dens moralske rammer. Dette kan være Sartres problem med nettopp Baud
elaire - han mislykkes i på en overbevisende måte å plassere ham innenfor rammene av sin egen tenkning. Likevel er "Baudelaire" et glitrende essay, som på en eklatant måte avslører Charles Baudelaires psykologiske habitus. Essayet gir innsikt i såvel menn
esket Baudelaire som i eksistensialismen og dens tankeretninger.
Litteratur:
- Jean-Paul Sartre: Baudelaire, précédé d'une note de Michel Leiris, Éditions Gallimard 1947, renouvelé 1975, Folio Essais.
- Jean-Paul Sartre: Eksistensialisme er humanisme, oversatt av Carl Hambro, Cappelens upopulære skrifter, 1993.
- Vagn Lyhne: Savnets vellyst - Charles Baudelaire i det 19. århundrede, Forlaget Klim, Århus 1990.
- Georges Bataille: La littérature et le mal, Éditions Gallimard 1957.
- Charles Baudelaire: Dagbøker, oversatt av Tore Stubberud, Valdisholm Forlag 1993.
- Charles Baudelaire: Prosadikt, oversatt av Tore Stubberud, Valdisholm Forlag 1993.
1Liten kystby i Normandie, hvor Baudelaires mor bodde i mange år.
1J.-P. Sartre: Baudelaire, précédé d'une note de Michel Leiris, Éditions Gallimard, 1947, renouvelé 1975, folio essais, s. 17-18.
Min oversettelse.
1Charles Baudelaire: Dagbøker, oversatt av Tore Stubberud, Valdisholm Forlag 1993, s.68.
1Liten kystby i Normandie, hvor Baudelaires mor bodde i mange år.
2J.-P. Sartre: Baudelaire, précédé d'une note de Michel Leiris, Éditions Gallimard, 1947, renouvelé 1975, folio essais, s. 17-18. Min oversettelse.
3Charles Baudelaire: Dagbøker, oversatt av Tore Stubberud, Valdisholm Forlag 1993, s.68.
4Sartre: Baudelaire, side 18.
5Sartre: Baudelaire, s. 18.
6Ibid., s. 19.
7Ibid., s. 20.
8Ibid., s. 23.
9Vagn Lyhne: Savnets Vellyst - Charles Baudelaire i det 19. årdhundrede, Forlaget Klim, Århus 1990.
10Sartre: Baudelaire, side 128.
11Baudelaire: Dagbøker, side 71.
12Baudelaire, Dagbøker, side 65.
13Ibid., side 67.
14Ibid., side 72.
15Jean-Paul Sartre: Eksistensialisme er humanisme, oversatt av Carl Hambro, Cappelens upopulære skrifter, 1993, side 11-12.
16Sartre: Baudelaire, side 64.
17Ibid., side 67.
18Sartre: Eksistensialisme er humanisme, side 12.
19Sartre: Baudelaire, side 124.
20Baudelaire: Les Fleurs du Mal: L'Héautontimorouménos, 6. vers.
21Baudelaire: Det ondas blommor:L'Héautontimoroumenos, 6. vers, oversatt av Ingvar Björkeson, Norstedts Förlag AB, Stockholm, 1986, pocketutgåva 1995.
22Georges Bataille: La littérature et le mal, Éditions Gallimard, 1957.
23Baudelaire: Prosadikt, overs. Stubberud, s. 35.
24Sartre: Baudelaire, side 131.
25Baudelaire: Les Fleurs du Mal, II: L'Albatros.
26Baudelaire: Det ondas blommor, overs. Ingvar Björkeson.
27Ibid., side 159.
28Ibid., side 136.
29Baudelaire: Dagbøker, side 91.
30Sartre: Baudelaire, side 179.
diskurs - tidskrift for tverrfaglig tankespinn
er et magasin for forskningsformidlig på lavere grad
hvis du har lyst til å bidra med stoff, kontakt oss
på e-postdiskurs@stud.ntnu.no
eller besøk oss på web på 
|