Av korpsets første styreprotokoll fremgår følgende tekst: "Den 25.september 1923 trådte undertegnende sammen i Håkonsen-Hansens bopel, Gyldenløves gt. 23, til overveielse av hvorhvidt man skulle skride til opprettelsen av Bispehaugen Skoles Ungdomskorps".

De som undertegnet dette første protokollerte referat og som regnes som korpsets egentlige stiftere var: Overlærer ved Bispehaugen Skole, Håkonsen-Hansen, journalist A. Egedius Carlsen og dirigent E.Hagerup.

Bakgrunnen for dette møtet var det voksende behov for videre musikalsk utfoldelse som grodde frem blant skolekorpsets eldste og tidligere medlemmer. Blant disse amatørmusikere ble det valgt 2 representanter som skulle tilrå de overnevnte og danne korpsets første styre. Disse musikere var Arne Øien og Reidar Johnsen, og de ble valgt offisielt til medlemmer av bestyrelsen på konstituerende generalforsamling 1. oktober 1923. Generalforsamlingen ble dannet av 18 av guttekorpsets medlemmer samt iniativtagerne. Korpsets offisielle navn ble bestemt til Bispehaugen Skoles Ungdomskorps, og den første dirigent ble da også skolekorpsets dirigent E. Hagerup. Han ledet den musikalske virksomhet det første året. Skulle imidlertid noen få bære tittelen korpsets "far" så måtte det være journalist A. Egedius Carlsen. Hans initiativ, drivkraft og pågangsmot er uten sidestykke i korpsets historie. Allerede i forbindelse med stiftelsen av skolekorpset i 1909 var han med, og hans interesse for amatør- og skolemusikk ble siden bare større og større. Hans innsats i det administrative og økonomiske arbeidet de første og vanskelige år var avgjørende for at korpset skulle overleve.

I 1931 ble han da også enstemmig innvotert som korpsets første æresmedlem. På den musikalske front ble det i den første tiden også arbeidet meget bra, spesielt i den epoken som startet da musikkløytnant Karl Amundsen ble tilsatt korpsets dirigent i 1924.


Antagelig det første bildet tatt av korpset etter det ble startet i 1923. Nøyaktig årstall er ukjent.

Med avbrekk under okkupasjonen 1940-45 var "hainn Kal" korpsets dynamiske musikalske leder frem til 1951, en periode på 27 år. Karl Amundsen hadde egentlig profesjon som "regimentsblåser" og kom til Trøndelag i 1917 som musikkløytnant ved Trøndelag Ingeniørbataljon. Som musiker hadde Amundsen utelukkende "blåserbakgrunn", noe som kanskje var årsaken til hans forkjærlighet for basuner og trompeter. Amundsens oppfattning av god janitsjarmusikk ble i høyeste grad praktisert i BUK, og har til dags dato satt sitt preg på korpsets stil når det gjelder marsjmusikk.

I denne epoken fra 1924-1951 ble korpsets musikalske virksomhet preget av stor allsidighet på et stadig høyere nivå. På den ene siden kan nevnes at korpset hadde engasjement som danseorkester på Ugla Restaurant, mens man på den annen side fremførte verker av klassiske komponister til konsertvirksomhet.

Notearrangementer til mange av disse oppdragene ble naturligvis skrevet av Amundsen. På denne sektoren har han også gjort en stor innsats i korpsets, noe som vi vel i dag neppe riktig forstår virkningen av.


1933

Som menneske og samlingspunkt var Karl Amundsen et enestående aktivum, den ånd og det kameratskap han gjennom sin person gav næring til, eksisterer fortsatt i BUK.

I løpet av de 27 årene Amundsen var dirigent for korpset var de generelle vilkår for korpsdrift svært variable. Korpset overlevde depresjonsårene 1933-37 takket være en framragende innsats og oppfinnsomhet fra medlemmenes side. Under okkupasjonen gikk korpset "under jorden". Noter og instrumneter ble evakuert og på tross av lokkende og senere truende henvendelser fra nazistene gikk korpset i likhet med idrettsfolket, i dekning. Allerede 17. mai fredsåret 1945 var imidlertid korpset i full sving og kanskje mer opprømt og spillelysten enn noen sinne.

De første etterkrigsårene ble en begynnende blomstringstid for amatørmusikken genrelt og for BUK spesielt. De økonomiske forhold ble i langt større grad enn før ordnede; man fikk oprettet Trondheim Krets av NMF, fikk tariffestet minimumshonorarer mens samarbeide på tvers av korpsgrensene virkelig fant gehør. Gjennomomorganisering i landsforbund og krets, fikk amatørmusikken styrket sin posisjon. Den innbyrdes konkurranse, priskrig og til dels misunnelse fra førkrigsårene forsvant. Istedet skapte man et fundament som flere år senere og frem til i dag har vist seg å være en forutsetning for korpsdriften.

I 1951 ble Karl Amundsen avløst av musikkløytnant Jan Berg som korpsets dirigent. Mens "hainn Kal" var eksponenten for den litt røffe og friske stil innen janitsjarmusikken, så var Berg den som la an på å fremme musikalsk forståelse i en noe større grad. Hans repetoarvalg og instruksjon bar preg av stor musikalsk innsikt, noe somtil syvende og sist kom korpset til gode.


1958

Femtiårene innledet en periode i korpset historie som var preget av vanskelige rekrutteringsforhold. For å møte disse problemene ble samarbeidet med Bispehaugen Skoles Musikkorps i noen større grad enn tidligere prioritert. Man fikk i stand et felles arrangement (Bispehaugens dag), og man opptrådte sammen ved flere anledninger. Spesielt bør nevnes jubileumskonserten 26. oktober 1958 hvor skolekorpset assisterte på en fremragende måte. De økonomiske forholdene for korpsdrift var bra i denne epoken. Publikumsinteressen og tilgang på oppdrag var stadig stigende, noe som hang sammen med den vekst og velstand som generelt gjorde seg gjeldende disse årene.

Våren 1960 ble den musikalske ledelse i korpset overtatt av musikkfenrik Rolf A. Stokke. Stokke var dengang dirigent for skolekorpset og selv tidligere medlem av både skole- og ungdomskorps.

Stokke viste seg å være en fremragende dirigent for korpset, og hans inntreden på arenaen var starten på en blomstringstid uten sidestykke i korpsets historie. Skulle man forsøke å karakterisere Stokkes musikalske personlighet og den evnen han hadde til å trekke ut det beste i musikerne, så ble ord fattige. Nærmest sannheten kommer man vel om man sa at han var en moderne og ytterligere utviklet utgave av Karl Amundsen.

Han hadde alle Amundsens egenskaper i en mer moderne og strømlinjeformet versjon, noe som bar meget store frukter for korpset. Stokkes musikalske opplegg og instruksjon førte til en bemerkelsesverdig bedring i den noe vanskelige rekrutteringssituasjon som var fremherskende i 50-årene. Av stor betydning i denne forbindelse var det naturligvis at han var dirigent for både skole- og ungdomskorpset. Som dirigent krevde Stokke meget av den enkelte utøver, noe som imidlertid ikke bortforklarer det faktum at de aller største krav stilte han til seg selv.

Den blomstringstid Stokke innledet i korpsets historie forlangte store økonomiske løft. En fantasirik og fremragende korpsledelse på den administrative side maktet denne oppgaven, og korpset kunne gå inn i den ekspansjon som Stokke gav støtet til.

Nevnes bør større investeringer i nye uniformer, nyinnkjøp av instrumenter og sist, men ikke minst, vesentlig investering i nye arrangementer og komposisjoner. En stor del av æren for at denne perioden økonomisk lot seg gjennomføre skal korpsets meget aktive og driftige dameforening ha. Fra 1960 ble det også adgang for jenter til å søke opptagelse i korpset. Denne beslutning ble tatt etter grundig diskusjon, og årene etter har da også vist at beslutningen i høyeste grad var riktig.


Frimurerlogen 1963

Den høyning av nivået som skjedde utover i 60-årene førte til en relativ stor økning i den musikalske aktivitet. Nevnes bør deltakelse i flere av NMF's landsomfattende konkurranser hvor korpset har oppnådd flere gode resultater i 1. divisjon, som da var den høyeste.

Musikkfenrik Rolf A. Stokke trakk seg tilbake som dirigent for Ungdomskorpset våren 1970. Etter 10 års fremragende innsats for BUK vil hans navn alltid være sikret en hedersplass i korpsets historie. Stokke var innehaver av korpsets høyeste utmerkelse "Den Gylne Basun".

Den høyning av korpsets musikalske nivå som startet da Rolf Stokke tok over taktstokken, fortsatte da Sigmunn Ofstad tok over taktstokken i 1970. Korpset ble etterhvert en gjenganger i finalespill når det gjaldt Korpskonkurranser i NMF' s regi og 1. divisjonsspill i Hamarfestivalene. Uten å ha tatt den rene eneren, har korpset gjentatte ganger spilt til 1. ærespris.

I forbindelse med 50-årsjubileet inviterte korpset kretsens korps til en uhøytidelig korpskonkurranse som fikk navnet "Minival". Dette nye tilbudet ble så populært at det siden er blitt en årvis forteelse. Forøvrig bør nevnes at korpset vant en oppsatt vandrepokal til odel og eie.

Året 1981 var vel det året korpset virkelig lykkes. I landskonkurransen om "årets korps 1981" sikret korpset seg tittelen. Som følge av dette fikk BUK tilbud fra NMF om å representere Norge i England, nærmere bestemt Manchester, på en komponist- og arrangørkongress. Dette tok korpset som en stor utfordring og takket ja til tilbudet. En oppgave som ble løst på en utmerket måte - i sannhet en stor opplevelse for samtlige BUK'ere.

I 1987 kom Karl Ole til Trondheim for å ta over som sjef og dirigent for Forsvarets Musikkorps, Trøndelag. Samme høst tok han over dirigentpinnen i BUK og gav korpset ny giv. Han jobbet intenst med klang og løftet korpsets nivå flere hakk. Et bevis på det er den fine plasseringen BUK fikk i NM våren 1989 på Hamar. Korpset fikk en hederlig 2. plass i 1. divisjon, knappe 0.7 poeng etter Vestre Aker som vant.

Resultatet gav BUK inngangsbilletten til TV-cupen våren 1990. Karl Ole ledet korpset nok en gang trygt igjennom. Programmet ble sett av mange og BUK fikk virkelig plassert seg på Norgeskartet.

Karl Ole Midtbø flyttet tilbake til Os høsten 1989. Hans foreløpig siste opptreden i BUK var under NM 1994.

Knut Lauritzen, klarinettist i Trondheim Symfoniorkester siden 1969, var første gang dirigent for BUK i perioden 1985-1987. Da ledet han korpset fram mot ett av de beste radioopptak korpset noengang har gjort. I samme periode spilte korpset inn en kvalitets-LP som har høstet mye positiv omtale.

Høsten 1990 var han igjen på plass på dirigentpodiet, og frem til 1994 var han korpsets faste dirigent. Under hans ledelse prøvde korpset nye konsertformer og samarbeidet både med kor, ballettinstitutt og gammeldanslag.

Torstein Siegel ble vår faste dirigent fra høsten 1994 til våren 2000. Han kom fra korpsets egne rekker.

Torstein har tilført korpset mye, blant annet konseptet "Korps for Swingende". Våren 1995 gjorde vi også et opptak til Resonans som førte oss nesten til finalen (det ble en 3.plass etter Lillestrøm og Sandviken). Torstein arrangerte og komponerte en god del stykker til korpset. Hans siste opptreden med korpset var NM i 2000, hvor han ledet korpset til en 4. plass i 1. divisjon.








Olavshallen NM 2000. Første NM uten uniform!

Tomas Carstensen er vår nåværende dirigent. Les mer om han her