Lokalpolitikere må følge med på hva som skjer ute i verden og bør ha et ansvar for å engasjere seg større saker enn de som har direkte konsekvenser på det lokale planet. NTNU HiST Attac ønsker særlig at lokalpartiene i Trondheim skal ha en formening om bruk av skatteparadiser – en skadelig praksis med indirekte konsekvenser også for Trondheim Kommune.
Skatteparadiser blir definert av OECD som stater hvor skatter er ikke-eksisterende eller så godt som ikke-eksisterende, hvor den finansielle gjennomsiktigheten er lav og hvor lovgivingen i stor grad vanskeliggjør innsyn fra andre myndigheter, samt at det ikke finnes noe krav om at selskaper må bedrive aktiviteter inne i staten. Det er vanskelig å argumentere for at skatteparadiser ikke har betydning for økonomien i resten av verden; om det ikke hadde vært en etterspørsel etter denne typen finansielle gjemmesteder ville de aldri eksistert. Likedan er det vanskelig å argumentere overbevisende for at skatteparadiser har en udelt positiv innvirkning, eller i det hele tatt at de positive konsekvensene overgår de negative i størrelse og betydning.
Når reglene for transnasjonale selskaper er som de er i dag, hvor selskaper som opererer i flere stater selv kan velge hvor de vil være registrert og man ikke har den kapitalkontrollen som ville forhindret disse selskapene fra fritt å flytte kapital over grensene, er resultatet at selskaper i praksis kan velge hvilke skatteregler de ønsker å følge. Med et ønske om høyest mulig avkastning er det mest sannsynlig at et selskap velger å lokalisere seg i den staten der de vil ha lavest
skatteutgifter om ikke andre hensyn spiller inn. Denne konkurransen har en rekke negative konsekvenser, men man skal ikke legge skjul på at flere stater bruker denne konkurransen som et virkemiddel for å tiltrekke seg større selskaper og kanskje i det hele tatt få betydelige skatteinntekter.
Vi ønsker ikke å avskaffe dette som et gyldig virkemiddel ettersom vi ikke ønsker å nekte utviklingsland sårt trengte statsinntekter. Problemet er at skatteparadisene, hvor det i praksis ikke betales skatt, i stor grad legger dette virkemiddelet dødt også for utviklingsland. Ettersom det sjelden eller aldri foregår noe produksjon i selve skatteparadiset, blir effekten uansett til slutt at viktige statsinntekter ikke kommer det offentlige til gode i noen av de statene hvor disse selskapene opererer.
Det er lett å se hvorfor et skattesystem er nødvendig og å argumentere moralsk for hvorfor det er rett og rimelig å avkreve skatt fra innbyggerne og selskapene som har daglig virke innenfor en stat. Mengden som skal betales og hva skatten skal brukes er et politisk prioriteringsspørsmål og kan alltid diskuteres. Faktum er at alle som opererer innenfor en stat, inkludert private transnasjonale selskaper, i større eller mindre grad benytter seg av infrastruktur. Veier, strømnett og kommunikasjonssystemer direkte, boliger og skoler mer indirekte. Infrastruktur som i stor grad finansieres av staten, og hvor statsapparatet må ha en finger med i spillet for rett og slett å få ting til å gå rundt.
Det politiske systemet i Norge er organisert på en slik måte at store deler av skatteinntektene tilfaller lokal- og regionalnivå ettersom ansvaret for store deler av offentlig sektor ligger på nettopp disse nivåene. Lokalnivået krever dessuten inn skatt på vegne av riksnivået. Lokal- og regionalpolitikerne og innbyggerne i de forskjellige kommunene bør derfor være dypt opptatt av skatteinngangen i deres lokalmiljø. Det innebærer slikt som størrelsen på skatteinngangen og den sosiale fordelingen, men også det som er temaet her; hvordan internasjonale selskaper agerer internasjonalt for å unngå å betale skatt. Lokale politikere blir slik helt og holdent avhengige av internasjonale skatteregler, og kan derfor ikke være foruten mening om dem, selv om de ikke er direkte under deres innflytelse.
Slike lokale signaler bør være gjeldende når det norske embetsverket reiser ut i verden for å forhandle i internasjonale organisasjoner hvor Norge har medlemskap. Det er nødvendig om ikke det internasjonale nivået skal være en sone hvor demokratiske prosesser er stengt ute, noe som i praksis kun vil bety kaos og i ytterste konsekvens at nasjonalog lokalnivået blir avdemokratisert.
Skatteparadiser har konsekvenser lokalt og nasjonalt uten at lokal- eller nasjonalpolitikere i seg selv har store muligheter til å bestemme reglene internasjonal finans må følge. Derfor er det desto viktigere at det sendes ut klare signaler lokalt.
Norske kommuner, Trondheim kommune inkludert, kjøper varer og tjenester fra forskjellige selskaper, både store og små, lokale og internasjonale. Fra politisk hold bør det legges sterke føringer for den økonomiske organiseringen av private tjenesteleverandører, både fordi det har direkte økonomiske konsekvenser for kommunen og fordi det har internasjonale konsekvenser av langt større format. Det er ikke noen grunn til at kommunen som forbruker av tjenester fra det private, ikke skal ha en mening om hvilke selskaper de kjøper varer og tjenester fra og bruker sin forbrukermakt for å sende signaler i markedet.
Derfor har NTNU/HiST Attac stilt spørsmål til alle partiene i Trondheim om deres holdninger til skatteparadiser og om de ønsker at det jobbes mot skatteparadiser fra kommunen sin side, for eksempel ved å inkludere ikke-registrering i skatteparadiser som et kriterium for selskaper som ønsker å samarbeide med kommunen. Vi har mottatt svar fra de aller fleste, og positive svar fra storparten. Vi kan med glede se på valgresultatet og se at det er et klart flertall i Trondheims bystyre for å utrede kommunens bruk av selskaper og deres eventuelle relasjoner til skatteparadiser videre.
De partiene som har stilt seg mest skeptisk har vært Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre, som i stor grad har syntes problemstillingen har virket noe fremmed og ment at kommunens rutiner på området er gode nok som de er eller at de rett og slett ikke trengs i øyeblikket. Selv føler jeg meg sikker på at kommunen handler på en ordentlig og ryddig måte i samkvem med næringslivet, men jeg vil likevel påpeke at det i realiteten er vanskelig å ha oversikt over hvor selskaper virkelig er registrert, og om de betaler den skatten de er ment å betale.
Selskapsstrukturer er svært lite gjennomsiktige, og kunstig prissetting internt i et selskap er så vanlig at det ikke er usannsynlig at dette brukes for å flytte kapital innad i et selskap eller mellom flere underselskap. At kommuner kan ha kontrakter med selskaper registrert i skatteparadiser uten å være klar over det, er noe man blant annet har eksempler på fra Tromsø, hvor kommunen har kontrakt med Ventelo (eid av et selskap registerert på Jomfruøyene). Jeg ser ingen grunn til at dette ikke kan skje i Trondheim. Jeg håper derfor at Trondheim i likhet med Tromsø tar noen grep for å sikre seg mot dette.
